Reisebrev fra Japan 2006!

Av: Cato Bråthen

Del 1: Reisefeber

Japan 2006Fredag 14 Juli 2006. I morra smeller`e! Aldri vært i nærheten av reisefeber som kan måle seg med denna. Og jeg har vært verden rundt, det vil si Køben og London. Bestemmer meg for å ikke sova. Greit å værra trøtt på flyet. Æ-Æ, sjakktrekk nei…! Bruker kvelden/natta tel Kissforum og MSN. Kristin holder meg våken gjennom natta. Fatter skal plukke meg opp kl. 03.40. Så vidt jeg rekker å sjamponere skrævet. Timene flyr foran PC`n. Fatter er presis vøtt. En lettere oppgitt Synne, skjønner ikke åssen i hælvete jeg har klart å få dårlig tid igjen. Hu stapper siste rest oppi kofferten min, og spør hvor mange piller jeg har lurt med meg. “Ikke mer enn jeg tåler”, svarer Deli.

Vi er hos Henrik presis klokka 4, som avtalt. Gry kommer imot meg med åpne armer og en svær blåveis. Aldri lurt å sykle i fylla vøtt. Spess ikke når`e står trær i veien. Lurer på hvem av meg og Henrik som får skylda for den, liksom….

Fem sigg utafor Gardemoen, og vi er klare for innsjekk. En hælvetes kø møter oss. Hva faen gjør folk oppe så tidlig? Tida flyr og det er så vidt vi rekker en pils før ombordstigninga. Et grep i skjortelomma, en neva trallalapiller, øl`en ned på høykant, jadda, detta skal gå bra. Deli forlater bakken med et bredt flir om kjeften. Vi bestiller doble vodka, og spør hverandre om vi i det hele tatt er klar over hva vi skal få oppleve de neste dagene.

Gode og drita labber vi ut av flyet i Wien. Bagasjen er merka med Tokyo, så den slepper vi å tenke på. Hva ska`n da finne på de timene vi har tel rådighet? “Her har`em sprit”, sier Henrik. “Og folk røyker faen meg ved borda!” Perfekt! Vi slenger oss ned og bestiller Vodka med blåbærsaft. Hitler var tydeligvis ikke så hissig på Cranberry Juice. Deli slår tel med “bitte” og “vielen dank”, så mann bak disken kan`ke annet enn å setta på Falco, da jeg ber pent på flytende tysk. Fuck Me Amadeus!

Ajaja, her går`e unna. Blir seriøst bekymra for å ikke komma med flyet videre. Henrik gliser da jeg sier jeg er nøtt tel å kjøpe et par “Gokki” briller før sikkerhetskontrollen. Ser meg i speilet på dassen, og trynet mitt er fordreid av sprit og trallala.
En blåbærskau seinere, med solbrilla trygt på nesa, sklir vi gjennom alle mulige hindere. Gry og jeg går ombord sammen med Business Class gjengen. Kan`ke få plassert rævva mi i setet fort nok.

Japan 2006Take Off! Vi er sikra. Kun 11 1/2 time igjen… Hva ska`n finna på nå a? SKJENKE SEG!!! Vi drekker tel vi ikke får mere servering. Gry og jeg slokner med hver vår propp Stanley på øret. Men Henrik sover ikke før han må vøtt. Han finner seg en japsekompis, som bestiller drinker tel`n resten av tur`n.

En halvtime søvn ække nok vøtt. Vi maser om mere sprit, og blir bedt om å holde kjeft. Folk skal sova… Jezez, er`e bare vi som har stilt klokka 7 timer fram? “Thunderstormen” som var varsla uteblir, men vi er relativt stramme i maska hele gjengen, da vi tar bakken med et brak.

Varmen slår imot oss da vi går av flyet. En lang runde i passkontrollen, åpning av kofferter osv, følger. Hvorfor i hælvete har`em ikke aircondition på denna jævla flyplassen? Endelig ute, skjønner vi at, joa, det hadde`rem vøtt…Jadda..

Nå er`e bare å finne svenskene, så er vi på vei. Dem lander på en annen terminal. Vi kjøper 6 liter vann, og setter oss tel å vente. Endelig ser vi dem: Patrick, Fredrik, Robert, Johan og Anna Karin. Vi hilser, og skryter litt om hvem som har drekki mest på tur`n over. Som om det er noen tvil om at Norge allerede leder 3-0. Henrik sier tel svenskene, at det største kultursjokket tel nå på tur`n, var å møte denna gjengen.

Del 2: Makan tel høffelige folk

Vi kjøper billetter tel flytoget, som bruker i underkant av en time inn tel Tokyo. Gry og Deli vil ta Taxi tel hotellet, men svenskene vil ta T-banen. Etter at Henrik forklarer oss at det kan bli jævla langt med Taxi, i en by noooe større enn Oslo, og med en smule flere biler, dilter vi motvillig etter. Henrik tar ansvar, og etter 1758 trappetrinn opp og ned, sitter vi på riktig bane. Hotellet ligger gangavstand fra stasjon, og gleden er stor da vi deiser ned ned i lobby`n. Lov å røyke? Joa, resepsjonisten bukker. Her tel lands er`e innsjekk klokka 4, så vi setter fra oss kofferta og trasker i samla flokk retning Hard Rock Cafê Tokyo.

Gud bedre hvor dårlig folk prater engelsk her. Men samma kan det værra. Makan tel høffelige folk har jeg aldri møtt i hele mitt liv. Livets glade gutter med en ørliten støttepromille, skal klare seg utmerka her tel lands. Det er`e ingen tvil om!

Japan 2006Vi finner fra tel Hard Rock, og en sliten gjeng bestiller mat og drekke. Flott betjening lurer på hvor vi er ifra, og dem nærmest klapper i henda da vi sier vi er skandinavere, på tur i Japan for å se 4 Kiss konserter.
Kunne droppa maten. Eneste som funker er Vodka med Cranberry Juice. Tida blir brukt tel å bli kjent med svenskene. Vi preiker Kiss erfaringer osv. Noen av dem har vært med på MYE! Ja,ja, vi får ta`rem på drekkinga. Byner å finne formen. Men rundt 40 timer uten søvn med mengder av alkohol, byner for alvor å si ifra. Faen, vi ække Keith Richards heller.

En tur i Hard Rock sjappa for å handle Kiss pins, så hiver vi oss inn i en Taxi retning hotellet. Svenskene går. I ei trang gate skvetter vi tel alle tre. Så ,så, ingen skal daue rektig enda. Er venstrekjøring her vøtt!
Utslitte, stuper vi tel køys med klæra på. Så vidt vi orker å ta oss en svær klunk 60% før vi besvimer.

Da`n etter våkner vi før hanan galer. Ikke så rart kanskje. Vi har tross alt sovi jævla lenge. Svetten siler…. Gry banker på døra, og spør om vi også fant aircondition knappen…. Fy faen! “Vi fikk av korken på 60`n”, gliser Henrik. Ajajaj, det var godt med luft. Vi setter`n på 17 grader, og labber drit sultne ut i verden, på jakt etter frokost. Maccern, 3 etg., røyking på toppen. Faen, så glad jeg er i detta landet.
Vi skal møte svenskene i lobby`n klokka 5. Patricks japanske veninde, Nao, skal møte oss der med konsertbillettene, for så å ta oss med på en rundtur i by`n. Hva skal vi finne på i mellomtida a? “Kunne tenke meg litt sprit jeg”, sier Deli, etter en bedre frokost og ei halv pakke sigg. Men først må vi finne en minibank. Henrik tar som vanlig ansvar, og vi finner en like ved Hard Rock. Røsker ut nok drekkepenger for halve tur`n, og så er`e bare resten igjen. Hard Rock åpner ikke før 11.30, så vi finner oss en cafê rundt kvartalet, med alle rettigheter. Nok en herlig betjening. Cranberry, White Russian, askebeger på borda. Fy faen…Livet leker!

Japan 2006Timene flyr. Vi forfløtter oss tel Hard Rock. Samma meny`n som da`n før, bare at vi har bytta ut maten med en løkring på deling.
Gode og berusa vender vi telbake tel hotellet. Vi rekker litt 60 før klokka 5 vøtt. Litt over 5 tar vi heisen ned i lobby`n. Der sitter svenskene og venter. Nao har blitt litt forsinka, og Patrick svetter litt ekstra da vi sier han ligger tynt an hvis a ikke kommer. Vi tar med oss svenskene på rommet, og sender 60`n rundt. Joa, svenskene ække vonde å be dem hell, spess når`e er gratis. Patrick ringer og sier at Nao er på plass. Vi tar med trollet med den norske hatten, som vi har kjøpt i gave tel a. Nede i lobby`n møter vi verdens triveligste jente, sammen med kameraten sin. Vi utveksler gaver, og så står vi der: Med 4 Kiss billetter i handa. Det er helt ubegripelig. Alt tel nå har vært som en drøm. Og her står vi med beviset på at The Best Is Yet To Come!

Del 3: Gry og slåbrokkgutta

Japan 2006Vi skal ut og eta på en klassisk Japansk restaurant. Men først skal vi besøke ei sjappe med Elvis og Kiss merchandise. De har en god del Kiss stæsj i underetasjen der, men ikke no`spess jeg er på jakt etter. Handler en god del nøkleringer, nålmerker o.l. tel Påsan. Går bort i kassa og spør om dem har ei T-skjorte tel en 4-år gammal gutt. Dem smiler, trekker på skuldra, og jeg skjønner at engelsk ække akkurat morsmålet her nede heller. “Do-you-have-a-t-shirt-for-a-4-year-old-boy”, sier Deli for femte gang til dem bak disken, så sakte jeg klarer. Til slutt tar han ene fram et ark og skriver det han trur jeg sier. Kanke annet enn å knekke sammen i krampelatter da jeg ser hva det står på lappen: “You want T-shirt for 4 yellow boys?” Jærræ, betjeninga kneler dem også, da misforståelsen er retta opp. En av dem blir med meg og drar fram en bunke som nok passer, når`n er 14….

Regnet pøser ned, og vi setter oss i to Taxi`r retning restauranten. Et flott sted, der vi må låse inn skoa våre i en safe før vi setter oss ved langbordet. Stola ække høye, men Deli er sjeleglad han slepper å sitta på gølvet. Nao bestiller, og lager mat tel oss over kokeplatene som er på bordet. Maten smaker bra, og krukkene med Sakê sklir radig unna. I hvertfall min og Henrik sine. Tok like så godt Gry sin også jeg. Kjenner jo at det virker for faen. Patrick blei småfull og lova å drekke meg under bordet på Folkeøl. Folkeøl liksom. Hvorfor passer`e alltid dårlig der og da? Ja, ja, ække mer fyllik enn at jeg fortsatt tar`e som et komplement at folk ser på det som det store å drekke meg under bordet.

Japan 2006Vi takka Nao for en flott kveld, og ikke minst for innsatsen hu la ned for å skaffe oss 32 Kiss billetter. Desverre hadde a ikke tid tel å værra med på noen av konserta pga. jobb.

Vi hadde på forhånd lovt hverandre at fylla ikke skulle få ødelegge noe som hadde med Kiss å gjørra på denna tur`n, og det skulle vi faen ikke ødelegge ved første mulighet. Motvillig labba vi tilbake tel hotellet. Neste morra skulle vi opp klokka 6. Nagoya stod for tur, og vi hadde ingen planer om å komma for seint tel vår første Kiss konsert på Gud veit hvor lenge. Vi tar på vårs slåbrokka, og gliser tel hverandre. Vi kan når vi vil, liksom.
Deli går på dass for å pusse tenna. Hører`e går i døra, og frykter det værste. Joa, der sitter fem svenskejævler og venter på gratis brennevin. Henrik smiler skjeivt da jeg kommer ut. Det er nå eller aldri! “Detta skjer ikke!!”, skriker Deli. Lydige svensker tasser ut, mens Gry og slåbrokkgutta tar seg ei velfortjent sovapille i form av flytende 60. Yes, we did it!

Klokka 6 står vi klare i resepsjon. Ikke en svenske å se…. Jeg ringer Johan og spør åssen dem ligger an. Dem har utsatt avreisa tel klokka 8. Whatever, vi sees i Nagoya. Vi takker for oss, og slenger oss i en Taxi retning Tokyo Station. Der skal vi stemple 7-dagers togpassa våre, så slepper vi å tenke på mere billetter. Det første som møter oss er et stengt billettkontor, som ikke åpner før klokka 10. Er`e mulig? Neida, det er`e ikke. Gry og Deli passer kofferter, mens den eminente reiseleder Henrik ordner opp. What else is new…

Japan 2006Vi kommer oss inn på Shinkansen. Suser avgårde i 320 km i timen, i en herlig avslappende røykekupe. Vi blir dypt rørt hele gjengen, da den uniformerte billett kontollør`n stopper i enden av vogna, snur seg i giv akt, og bukker før`n går videre.
Vi damper løs, og ække så reint lite stolte av oss sjæl. Serveringsdamene kommer hyppig, og vi vil jo ikke værra uhøffelige. Drar på med et par pils i slengen hver, hver jævla gang dem kommer og smiler pent tel vårs. Skål for hælvete!

Del 4: Love `Em And Leave `Em

Vel framme, hiver vi oss i en Taxi. Gir sjåffis veibeskrivelsen, og etter en lengre samtale med sentralen, er vi på vei. Innsjekk 4…. Jadda, vi er tidlig ute i Japan vøtt. Setter fra oss kofferta og drar på Hard Rock Nagoya. Det vil si, etter 15 minutter i forsetet på en cab, der sjåffis prater japansk uavbrutt, og virker oppgitt over at VI ikke skjønner hva HAN sier, går vi inn i resepsjon og får den ene engelsktalende duden i denna by`n tel å bestille ei brakke for oss. Finner cafe`n, og slår ihjæl en halvtime i ei spillebule, der Henrik knuser meg i bordhockey før`em åpner. Dama i Hard Rock butikken kommer ut i Kiss trøye og prater med oss. Historien gjentar seg. Vi får trampeklapp da vi forteller hvor vi er fra, og hvorfor vi er her.

Japan 2006Da dem åpner, er`e som å komma tel himmern. Kiss på alle TV-skjærmer, japanere som sminker seg før dagens begivenhet, og en herlig betjening som flyr rundt med søsteruniformer og Kiss dokker i beltet. Vi bestiller mat for å værra hyggelige, og sprit tel ære for oss sjæl.

Det gynger sinnsykt da jeg står på dass og pisser. Får litt småpanikk da jeg må sleppe Syversen, og holde meg fast i veggen og døra for ikke å stupe på huet ned i porselenet. Sjangler opp, og blir beroliga da Henrik og Gry sier dem opplevde omtrent det samma. Det koster å værra fyllik. Vi lover hverandre at vi aldri skal le av Dynamitt Harry mer.

Med ferske Kiss pins og diverse, bestemmer vi oss for å sjekke inn før konserten likkavæl. Tremannsrom, en skarp en, og vi er på vei tel Rainbow Hall. Fy faen, jeg gleder meg! Regnet pøser ned, men hva faen gjør det. Lurer på åssen det har gått med fyllesjuke svensker i dag. Dem hadde fortsatt ikke sjekka inn da vi dro.

Merchandise kø`n utafor hallen er helt sjuk. Vi bestemmer oss for å drøye handlinga tel Fukuoka. Kø`n utafor byner å bygge seg opp, så vi tusler inn i cafe`n for å ikke bli kliss blaute. Her selger`em øl vøtt! SVÆRE flasker! Skulle nesten tru vi var avhengig.

Japan 2006Vi har plassbilletter, så det ække no`stress. Underholdning har vi på nabobordet. En japse sminker seg, mens kompisa holder på å le seg ihjæl.
Konserten nærmer seg, og vi tømmer siste øl`en før vi går ut og sjekker åssen kø`n ligger an. Der møter vi Patrick og Robert. Dem har vært på Hilton og møtt gutta. Faen, dit skal vi i morra! Patrick har ordna VIP pass tel oss, uten at det har skjedd no`spennende der i dag. Vi har billetter oppe på tribuna, og avtaler å møte svenskene utafor etter konserten.

Rainbow Hall er en fin arena. Gølvet er fullt, og tribuna er bra fylt opp der hvor vi sitter. Men på andre sia hadde det vært plass tel mange flere. Vi møter Anna Karin som har fått plass ved siden av oss. Johan sitter litt lenger ned, og resten av gjengen har fått plass på gølvet.
Stemninga stiger for hver låt som avsluttes over anlegget, og da teppet faller og Kiss går inn i Detroit Rock City, er jeg i himmern. Ikke et menneske sitter på plassa sine. Men utover det er`e en veloppdragen gjeng i Rainbow Hall denna kvelden. Her klapper man når låtene er ferdig. Ellers brytes stillheten kun av Paul mellom låtene. Kiss låter svinebra, og vi stortrives. Stanley synger bedre enn jeg har hørt`n på veldig lenge. En relativt vanlig setlist får`n si, men da dem drar igang “Love `Em And Leave `Em”, jubles det ekstra i den norske trio`n. Detta var stas!

Høydaren for meg, var uansett da Stanley fløy ut blandt publikum under “I Was Made…”. For en herlig stemme han fortsatt har.

Vaktene var svært strenge på filming. En kar foran oss blei nesten hivi ut for å ha tatt ett jævla bilde. Det var lov å ta med kamera inn liksom, bare mann ikke brukte det, hehe.

Kiss går av scena etter “Shout It Out Loud”. Jeg skakke akkurat påstå at dem blir skriki inn igjen, men dem kom ut og dro “God Gave…” og “RARAN” som ekstranummer. Godt fornøyde, krabber vi langs stolradene og plukker konfetti etter at konserten er over. En herlig opplevelse! Vi har sett Kiss i Japan. Og til tross for setlista, var detta noe helt spesielt. På grunn av publikum, stemninga, og kanskje det faktum at vi befinner oss noen mil hjemmefra.

Del 5: Sumo bryter i Kimono og langhåra kar i Dimmu Borgir vest

Vi glemte avtalen med svenskene. Heiv oss i en Taxi, kjøpte oss kveldsmat, og slokna på hver vår seng. Dagen etter skulle vi tel Fukuoka, men først Hilton Hotel. You bet your ass!
Våkner grytidlig dagen etter. Ikke har vi dårlig tid, og ingen konsert som kan ødelegges. 60 prosenten står på nattbordet og smiler tel meg. Jeg ser på klokka. Den er 04.00. Det må værra lov. Skjenker meg en stram en med Cola. Gry og Henrik snorker fortsatt. Ligger og pimper meg i form tel en dusj. Detta er livet!

Japan 2006Gry våkner da jeg er ferdig i dusjen, og vi går ned tel frokost. Det er da bomba smeller: “Jeg la en kartong Cranberry Juice” i fryser`n i går”, sier Gry. Fy faen, Deli får`e travelt. Spretter ei ny flaske og heller oppi. Blir reine Slusj`n vøtt. Stemninga stiger mens Henrik dusjer. Deli er i praktslag da vi møter svenskene i lobby`n. Møter et ektepar fra USA også. Dem synes det er befriende å endelig møte noen som prater engelsk. Sønnen deres bor her, og dem er på ferie her for å besøke han og dama hans. En i overkant smørblid Deli, spør om å få et bilde av seg og Miss South Carolina. Det ser`em ut tel å like begge to. Vi sjekker ut, og ber`em passe på kofferta våre i resepsjon.

To Taxi`r retning Hilton. Svenska kommer seff først fram. Vi ser bila tel Kiss stå utafor da vi triller inn foran Hilton. Smådesperate hiver vi en neva Yen tel sjåffis, og løper bort tel bila. Der sitter`em. Paul og Eric i den første, og Gene og Tommy i den andre. Naturlig nok er`e Paul vi løper tel først. Han vinker og gliser, men åpner ikke vinduet. Vi ser skinn G-strengen komma tel syne, da han lener seg over for å prate med noen… Hehe, det kom jo ikke akkurat som no`sjokk.

Japan 2006Gry blir stående igjen ved bilen tel Paul. Men Henrik og Deli vil hilse på The Demon. Vi gjør tegn tel Gene, og gleden er enorm da han sveiver ned ruta. Vi spør om å få ta bilder av oss og Gene, og Gene svarer “Sure!” Etter photosession med Gene og Tommy, hopper Henrik inn i arma mine i rein lykkerus. Vi danser lykkelige utafor bilen, og hører Gene le høyt. Vi vinker dem avgårde, og stikker på Hard Rock med Patrick, Fredrik og Robert. Der drekker og juger vi, og diskuterer konserten fra kvelden i forveien. Fredrik viser bilder han tok på konserten med mobilen, og detta lover utrulig bra med tanke på at han er lova photopass i Fukuoka. Jeg ber Henrik for 17. gang om å bla fra tel bildet av oss, Gene, og han som skal vise seg å værra verdens flotteste fyr, Tommy!

På tide å hente kofferta våre, og komma oss på toget. Vi møter en Sumobryter på stasjon. Henrik og Deli forlanger bilder. Han fortrekker ikke ei mine mens vi knipser løs. Moro! Florerer ikke med bilder av Sumo brytere i Kimono og langhåra karer i Dimmu Borgir vest vil jeg tru.
Blandevann er handla inn, og pappkrus er medbrakt. Joa, denna relativt lange togtur`n kommer tel å gå knirkefritt. Mens Gry og Henrik nøyer seg med øl, kjører Deli og Fredrik blåbærsaft hele jævla veien. Kanke si jeg husker så mye, men at jeg hadde`re moro og var i det slitsomme hjørnet, er`e liten tvil om.

Japan 2006Fukuoka var eneste by`n vi ikke hadde booka hotell på forhånd. Planen var å sjekke ut hotellet tel Johan og dama, som hadde dratt i forveien. Men da Patrick sier han har finni ut at Kiss skal bo på Grand Hyatt, er`e som sjebnen pirker oss på skuldra og sier: “Det er nå eller adri!”
Vi sjangler inn på det flotteste hotellet jeg har sett i hele mitt liv. Drar hvert vårt kort, og vips så har vi boblebad og TV over driter`n. Patrick og Robert booker seg også inn, mens Fredrik tar inn i et reagensrør med fri porno og internett.

Del 6: Could you just sign this…please?

Fire stuepiker står og rer opp ekstrasenga tel Gry da vi tramper inn. For et rom! Vi skrur ned aircondition, og bestiller Cranberry over telefon. Mens Deli super sprit, røyker på senga, og ringer hjem og forteller at jeg lever, tar Henrik seg av det viktigste. Han tar heisen ned for å kartlegge kveldens muligheter.

Japan 2006Nede møter`n Eric Singer som har vært på baseballkamp med en lokal arangør, og en japansk Road Manager. Henrik får vite at bandet skal eta kinamat på et privat avlukke, sammen med Tour Manager, Hab.

“Så hva ska`n si”, sier Henrik, tilbake på rommet. “Noen som har løst på kinamat?”
I Hælvete! Vi tar med oss pinsboksa våre, og finner oss et strategisk bord rett ved utgangen. Her må dem forbi!
Vi bestiller Øl. Må få bort litt av spritlukta før vi skal hilse på Paul vøtt.

Maten hakke rekki og kommi på bordet enda, før ei dør går opp. Der kommer Tommy og Eric. Ajajaj, skal si det blei fort tomt ved bordet vårt. Tommy smiler og signerer. Eric babler no`om privatliv, men stopper og signerer da jeg snøvler: “Could you just sign this…please?” Egentlig er jeg helt likgyldet tel Eric akkurat nå. Det er Paul som er viktig. Og Gene seff! Men han åpna vinduet på Hilton. Det gjorde ikke Paul. Paul, som svenskene sier bare kommer tel å vinke og gå rett forbi…
.
Japan 2006Pulsen øker dramatisk. Der kommer`n! Deli bykser fram, og ifølge svenskene, så Paul lettere skremt ut der og da. Akkurat nå er jeg desperat. Detta MÅ gå!
“Hello Paul, could I please have a picture of you and me?” Jeg kan høre min egen puls, og sprit, ja det kjenner jeg sjæl at jeg lukter.
Paul gliser. “Sure, that`s why we`re here.” Fy faen, jeg kunne gått i bakken der og da. Jeg tar bilde av Henrik og Paul. Henrik tar bilde av Paul og meg. Gidder`n og signere pinsboksa våre? Seff! Han synes til og med dem er jævla kule.
Nå er`e Gry sin tur. Gry har digga Paul siden 70-tallet, og så`n første gang i Drammen i 1980. Deli med støttepromilla, føler for å hjælpe tel litt: “She loves you, Paul!” Paul smiler, kikker ned på Gry, og svarer: “She`s beautiful!” Da går GRY nesten i bakken. Faen, så herlig!

Svenskene har også fått sitt. Patrick sier at vi må gå tilbake til bordet. Vi kan ikke værra uhøffelige her tel lands. Hehe, yeah, right, vi går ingen steder før Paul er ute av synet.
Jeg går bort tel`n igjen. “Could you please sign my arm, Paul? I want to get it tattoed.” Det vil Gry også ha. “Sure”, smiler Paul.
Vi vinker tel`n mens`n forsvinner. Det man har venta på i 26 år, har nå skjedd. Vi skjælver fortsatt da vi bestiller suppe, og forklarer den blide serveringsdama som har venta på oss ved bordet, hva som har foregått.

Japan 2006Mens vi venter på suppa, tyter`e over for Deli. Ække vits i å late som rundt detta bordet. Setter meg rett ned tel å grine. Faen heller, det er herlig å få`re ut. Gledestårene triller, mens Robert knipser bilder, og Henrik sier`e er turens vakreste øyeblikk.
Hvor var Gene, lurer dere kanskje på? Joa, han var på rommet med ei strøken japansk berte. Neida, så det…

Etter suppa stikker vi på rommet med stæsjet. Egentlig er jeg stup trøtt etter spritracet fra 4 om morra`n, men likkavæl for oppspilt tel å sova nå. Vi stikker ned i pub`en på hotellet. Der møter vi Doc og Eric. Vi knipser bilder med Doc og kjører noen skarpe i bar`n, før Deli sier takk for seg.
Mens Henrik og co. finner seg en Irsk pub der`em drekker Kamikaze, fyrer Deli seg en sigg, tømmer resten av 60 Nr.2, og sovner med signatur`n tel Paul på armen.

Våkner da gjengen ramler inn. Henrik og Robert bestiller vekking. Dem skal i svømmebasenget klokka 7, for å se etter Paul. Hehe”greier`u det er`u god”, sier Deli. Men frokosten, den skal vi rekke!
Klokka halv sju ringer`em fra resepsjon. Deli er utvilt! Henrik og Robert dropper badinga, og regner seg ut tel at gutta neppe dukker opp tel frokost før klokka ni. Det takke Deli og Gry sjansen på.

Vi sjangler gjennom koridor`n med håret tel alle kanter, mens de ansatte står i RETT langs veggen, og bukker da vi går forbi. Deli stapper inn en pris, og bukker telbake.
Vi tar heisen ned. 12 ansatte bukker, smiler, og ønsker oss God Morgen!
Setter oss tel frokost i røykeavdelinga. Veit at Kiss kommer tel å velge ikke-røyk,men dette kan ta tid, og vi har full oversikt.
Etter pølse og egg, er`e tid for flytende. Gry bestiller øl, og Deli tar en dobbel Cranberry. Er`e ikke frokost a?

Fredrik har krypi ut av reagensrøret. Han gliser da`n ser frokosten min, og sier han gleder seg tel Patrick skal drekke meg under bordet.
Vi forteller`n om gårsda`n, mens tida går, og Vodka`n nok en gang strammer Suermannkappa rundt halsen.

Del 7: Kunne gjerne spelt hele “The Elder”

Japan 2006Halv ni går heisdøra opp, og Henrik joyner frokostklubben. Like etterpå kommer Robert og Patrick. Gry har videokameraet klart. Tar oss en skarp en, og stirrer utålmodig mot heisdøra.
Rundt kvart på ni kommer Tommy, med kaffekoppen i handa. Ser`n tar en slurk, så den er neppe tel Gene. Ikke uventa, slår Tommy seg ned ved et bord i ikke-røyk seksjonen. Vi har bestemt oss for å ikke mase om bilder og autografer før gutta er ferdig med frokosten.

En etter en kommer dem ned. Gene, Paul, Doc, Hab, og til slutt Eric.
Gry filmer, og vi andre får brått et stort behov for påfyll av mat og drikke ved frokostbuffe`n. En merkelig følelse å stå ved siden av barndomsheltene og tappe juice. Paul hilser og spør åssen jeg har`e, mens Gene forklarer Henrik hvor viktig det er for potensen å få i seg nok egg. Jeg hilser på Gene, og Henrik lurer på åssen Paul har`e this morning. Paul mente det var en god start å i det hele tatt våkne.
Faen, så trivelige de er. Dem veit akkurat hvorfor vi er her, men ingen ber oss holde avstand av den grunn. Og vi har da såpass folkeskikk at vi lar dem eta i fred. Da Henrik avslutter med at`n er “exited before tonights show”, svarer Paul og Doc i kor: “So are we!”

Får litt angst for å ha irritert dem, da Hab kommer bort og ber oss slutte å filme.
Vi forflytter oss tel restauranten ute ved lobby`n. En del japanske fans har også dukka opp, men ikke urovekkende mange. Likkavæl går pumpa jævla fort. Det viktigste nå, er å få bilde av meg og Gene. Og jeg skal prøve å få han også til å signere armen min. De hyggelige folka i resepsjonen har søkt på internett for meg, og finni ei lokal tattoo sjappe dem skal bestille time for meg på etterpå.

Vi ser gutta begynne å bevege på seg ved frokostbordet. Hyggelig å se at alle satt ved samma bordet, og prata og lo. Vi reiser oss med pinsboksa, kamera og sprittusjen klar.
Paul har dårlig tid. Han skal i et intervju, og “want to look good”. Det ska`n få lov tel. Er evig takknemlig for at`n tok seg så god tid med oss kvelden i forveien. Fredrik får riktignok lurt seg tel et bilde med Paul, siden han ikke var der kvelden før.

Japan 2006Vi omringer Gene og Tommy. Ber om bilder og autografer. “Sure, no problem.” Gene signerer pinsboksa våre, stiller opp på bilder, og tar seg god tid så signaturen på armen min skal bli fin. Faen, så lykkelig jeg er. Godt jeg har fått i meg en kraftig, flytende frokost, ellers hadde jeg ratt ryki på en grinings tel.

Tommy ler da jeg og Henrik skjælver som et hælvete på henda da vi tar bilde av hverandre med han. Han veit så jævla godt at det skyldes det vi akkurat har opplevd med Gene. Du ser det nesten på`n at`n unner oss detta. Samtidig som`n på en ydmyk måte gir inntrykk av at`n virkelig setter pris på at vi også gir han så mye oppmerksomhet. Superstar Eric lar vi få gå i fred. Han ser nesten litt skuffa ut.

En lykkelig gjeng skandinavere står tilbake og vinker, da dem forsvinner opp med heisen.
Jeg får deala tattoo time gjennom resepsjon. Vi drar opp på rommet og legger fra oss tinga våre. Nede støter jeg og Fredrik på Tommy. Han stopper og slår av en preik med oss. Jeg spør om dem skal spella “Love Em…” i dag også. Han ser lur ut, og spør hva jeg trur. Tommy vil ikke røpe no`, men sier det vil bli en overraskelse i kveld også. Han spør hvilken låt jeg aller helst vil høre i kveld. “Just A Boy”, svarer Deli. Da gliser`n, og sier at hadde`re vært opp tel han, kunne dem gjerne spelt hele “The Elder”. Vi takker`n for preiken, og ønsker`n lykke tel med konserten.

Japan 2006Gjengen er samla, og vi avtaler og møtes i tattoo sjappa. Svenskene skal ordne no`først, så vi tar hver vår Taxi. På vei ut møter vi Hab, så vi slår av en lang prat med han først. Heldigvis er`n ikke forbanna for filminga ved frokostbordet. Det er bare jobben hans å sørge for at gutta har`e bra. Desverre får ikke Fredrik photopass tel kveldens konsert likkavæl. Hab har spørt tre ganger, men Paul har nekta alle som ikke har no`med Kiss Online å gjørra, å ta bilder. Fredrik blir jævla skuffa. Han har drassa med seg en svær bag med fotoutstyr, og gleda seg som et hælvete tel detta. Hab lover å høre en siste gang, men sier han tviler på at det går. Derimot gir`n oss litt inside info, som vi må love å holde kjeft om at kommer fra han. Etter kveldens konsert vil Kiss dra rett tilbake på hotellet, uten å ta av sminka først. Ajajaj, drømmen om kanskje et bilde av oss og gutta med sminke, får pumpa tel å dra på litt ekstra igjen. Han sier også at Kiss kommer tel å dra på Europaturne i 2007……

Vi blir følgt tel taxi`n av vakta i døra på hotellet. Han åpner bildøra for oss og forklarer sjåffis hvor vi skal. Vi sneiper siggen i asfalten, og legger sneipa oppi den utstrakte handa hans med de hvite silkehanskene. Fy Faen, nå er vi i Japan!

Del 8: Kissin`Time

Vi finner fram tel tattoo sjappa. Og tel vår store lettelse, kanke vår skjeivøyde venn ett jævla ord engelsk. Fy faen, detta kan bli interessant. Svetten siler. Alkoholen er på vei ut av kroppen, og noia`n kommer snikende. Det er sikkert 40 grader der inne, og Paul signatur`n fra dagen før, begynner sakte men sikkert å falme av. Og den lille kar`n med munnbindet fåkke inn i huet hva jeg vil. “These are autographs. Could you tattoo them on my arm the way you see them now, please?” Det er som å prate tel Manuel fra Hotell i særklasse. Forskjellen er at jeg nesten ikke kan klaske tel denna lille skrotten.
Jeg ligger på benken og kjenner svetten sile ned rævsprekken. Benken er så kort at jeg må ligga i fosterstilling. Forvokste nordmenn er tydligvis ikke dagligdags her.

Til slutt tar`n opp telefon. Ringer en kompis, og lar meg prate med han. Han skjønner da litt av hva jeg sier. Har til og med hørt om Kiss. Leverer røret tilbake, og han og kompisen prater og ler. Detta var visst moro. Han gir meg røret igjen. Hva er`e nå, liksom? Etter fire samtaler er vi igang. Han starter med Gene. Faen! Ser tattoo`n tel Paul begynne å forsvinne mellom hanskene hans. Det må ikke skje! Tre telefonsamtaler seinere, gyver`n tel slutt løs på P`en.

En utmatta Deli sovner på benken. Sover over A og U. Skvetter som et hælvete da jeg bråvåkner fra et mareritt, og ser rett inn i et munnbind. Ajajaj, best å holde seg våken, ellers kan det få katostrofale følger.

Resten går smertefritt. Svenskene dukker opp, og Gry slenger seg opp på benken.
Faen, så tørst jeg er. Neste stopp, Hard Rock Fukuoka. Her var`e koselig. Kiss på skjærmen, og småunger med Kiss sminke ved nabobordet. Ei blid serveringsdame med Paulis stjerne over øyet, lurer på hva vi skal ha. Dobbel Cranberry, og……jæ, ta med et par White Russian me`re samma. Så nydelig! Sprit og aircondition. Mere ber vi ikke om. Klæra tørker. Deli begynner å prate piss igjen. Og Henrik behersker sin arogante eleganse. Alt er som det skal værra igjen
.
Japan 2006Plutselig smeller Frøken Stanley ei svær kagge med øl i bordet tel oss. Har vi bestilt den? To staute amerikanske marines vinker tel oss fra bar`n. Dem er stasjonert i Hiroshima, og har tatt tur`n tel Fukuoka for å se favorittbandet sitt. To flotte karer! Vi prater om Kiss, Japan, Usa og Norge. Deli river i Cranberry, og gutta er sugne på å høre mer om tattoo sjappa vi var på. Timene flyr, og Henrik, Patrick og Robert har allerede dratt i forveien. På tide å setta nesa mot Kukusai Senter. Deli, Gry og Fredrik gir thumbs up tel marinegutta, og hiver oss i en taxi.

Henrik står og venter da vi kommer. Masse sminka fans uttafor. Vi steller oss i merchandise kø`n. Vakke så ille med folk her. Jeg kjøper meg to T-skjorter av de jeg synes er kulest. En tel å bruke, og en tel å ramme inn. Skal prøve å få gutta tel å signere i hver sin bokstav med sølvpenn, i morra.
Kukusai Senter er en ganske liten arena. Gølvet er fylt opp med stoler. Det er tribune bak og på ene sida. Ikke idag heller har Kiss klart å selge ut. Men gølvet er fult. Jeg og Gry har plass ved siden av Johan og Anna Karin, et støkke bak, til høyre for scena. Henrik har plass litt lenger fram mot midten. Amerikanera roper på meg fra første rad. Ledige plasser der. Hehe, nå ja… Vi blir sittende. Jeg ser dritbra herfra uansett. Stakkars han lille jæver`n bak meg hvis alle skal stå her også.

Japan 2006Der går teppet. You`ve got to loose your mind in Fukuoka Rock City. Hele hallen er på beina. Stemningen blandt publikum er dritbra sammenligna med Nagoya. Paul synger så det går kaldt nedover ryggen min. Deli synger han også. Og det er mildt sagt moro å høre resten av japanera synge en tekst dem trur`em kan, på den legendariske jo-paran-pasta-jo-pasta-past stilen.
“Deuce”. Herlig! Denna vil jeg høre hver jævla gang. “Got To Choose” er over, og jeg venter spent på om “Love Em….” er neste? “KISSIN`TIME”! Fy faen! Salen koker. Det låter dritfett. Noen ganger ser man bare at Kiss koser seg på scena, og detta er en av de kveldene. “Heaven`s On Fire” Joa, visst faen varierer dem litt. Men jeg har fått høre “Kissin`Time”, så dem må gjerne planke hjem resten av konserten for min del. Men det slutter ikke der. En herlig, spontan medley blir vi også servert. Alle gutta gliser og er i slaget. Og jeg blir varm inni meg når Tommy drar igang gitar`n, og resten av bandet ler og følger etter.

Vil aldri at denna kvelden skal ta slutt. Det føles rart å forlate hallen midt under “RARAN”. Men faen, vi må bare ta sjansen. Vi må jo komma oss på hotellet, så vi kan ta imot gutta i full makeup…..

Del 9: Bomtur

Taxi’n svinger inn foran Grand Hyatt. Tross trafikk kan’ke Kiss ha rekki hit før oss, med mindre dem har tatt helikopter. Vi slenger oss i lobby bar’n, sjekker kameraene, og stirrer uavbrutt mot hoveddøra.
Minutta snegler seg avgårde. Nå burde dem vel snart værra her? Patrick, Johan og Anna Karin blir utålmodige. Kanskje dem kjører rett inn i garasjen nede? Dem bestemmer seg for å ta heisen ned å sjekke. Vi andre takke sjansen, og blir sittende å glane mot inngangspartiet.

Japan 2006Ti minutter seinere kommer dem opp igjen. Joa, Kissgutta entra hotellet gjennom garasjen, i slåbrokker og full makeup. Bombe… Faen i hælvete! Et par bilder har’em fått tatt, av Tommy og Eric. Men ikke sammen med dem. Dem hadde bare blitt vifta bort, og gutta hadde bare forsvinni rett inn i heisen. Detta skulle jo ingen vite, så dem blei nok tatt litt på senga. Jaja, det var verdt et forsøk.
Vi drar på den irske puben der Henrik og Co. var kvelden i forveien. Anna Karin har bursdag, og vi drekker oss sønder og sammen. Deli hiver inn hånkledet først. Jeg har’e jo med å byne litt før dem andre, så det store behovet for å imponere noen som helst, har jeg ikke. Japans største fyllik er jeg kåra tel for lengst, og jeg skakke gå glipp av en dritt med Kiss. Sjøl Supermann trenger søvn ska’n opp 7 om morra’n.

Hangover’n er merkbar da klokka ringer. Gry og Henrik er slakt. Røsker i Gry, og hu sier a kommer snart. Sjangler ut i korridor’n. Blir svimmel av all bokking og neiinga. Det jeg trenger nå er medisin. Blir tatt imot med åpne armer ved frokostbuffe’n. “Vodka Clænbelly, Sir?” Hehe, husker’u meg fra i går a gitt? “Bring it on!” Å værra nykter er oppskrytt, og noia langt opp i tarmen er’e ingen som har godt av, tusenvis av mil hjemmefra.

Japan 2006Patrick er på plass. Sitter og slafser i seg frokost. Han hadde bare råd tel ei natt i luksus, så han har vandra gatelangs i hele natt. Gry dukker også opp etter hvert. Fredrik er’e ingen som veit hvor er. Han forsvant med en groupie som valgte han foran Gene, da Paul sa nei.

Kvart over åtte kommer Tommy med kaffekoppen. Vi hilser, og lar’n nyte frokosten i fred. Henrik er på plass halv ni. Faen, så flinke vi er. Hjemme hadde vi ikke våkna før etter tippekampen.
Jeg og Gry slenger oss i lobbybar’n. Bestiller sprit, og kikker mot heisdøra. Plutselig sprader Gene ut døra, hånd i hånd med en strøken groupie. Rød skjorte, olabukse og solbriller. To huer høyere enn alle andre. Faen, som han lyser av sjøltillit. Han er utvilsomt kongen i lobby’n, der’n slentrer mot frokostrommet. Plutselig ser’n oss, og drar med seg dama rett mot Gry og meg. Ække lett å samle seg i et sånt øyeblikk. Der vi sitter med hver vår rykende sigg, og nok sprit på bordet tel et helt selskap. Skulle tru Gene overså sånne uverdige mennesker glætt, men neida. Han stopper og slår av en preik som om vi var gamle kjente. Hilser oss god morgen, spør hva vi synes om konserten, og lurer på hvor jeg fikk tattovert signatur’n hans. Faen, så glad jeg er i Gene. Han lurer på hva Gry har på armen. Hu viser fram Paul tattisen sin. Da tar Gene hånda opp tel munnen og fniser søtt. Han spør om vi skal videre tel Osaka i dag, og vi ække reint lite stolte da vi svarer: “Of Course!”

Japan 2006Vel, nå må’n ha seg noe å eta. “This is my sister”, avslutter Gene, og drar den fnisende groupie’n med seg. Faen, så morsomt jeg synes det er der og da. Vi ler høyt, og pleier egoet hans så’n vokser 10 cm tel. Gene lever opp tel ryktet, No Doubt!

Eric og resten av gjengen kommer også ned. Men ikke Paul. Han tar frokosten på rommet i dag, får vi høre. Mens gutta eter, logger jeg meg på nettet. Sender en PM tel Kristin, og forteller noe av det vi har opplevd. Rart å lese på forumet mens Gene og Co. sitter 15 meter tel høyre.

Vi drar opp på rommet og henter T-skjortene vi skal prøve å få signert. Mye Japanske fans har dukka opp. Og vi innser at her må vi jobbe litt for å få det vi vil ha.
Gutta er ferdige å eta, og kampen er igang. Tar flere bilder av oss og Tommy. Han er blid som ei sol. Eric driter vi i. Når ikke Paul er her, får jeg uansett ikke signert alle bokstava på T-skjorta. Og jeg vil heller ha Gene sin aleine. Gene er like imøtekommende som morra’n før. Skriver autografer og stiller opp på bilder med alle japsene. Da jeg så alle folka, angra jeg på at jeg ikke masa mer da jeg og Gry prata me’n, men det ser ut som detta skal gå likkavæl. Japanske damer fniser da Gene er i slag, og klyper dem litt i rumpa under photosession. Deli gnur seg fram. Gene signerer K’en med en feit sølvpenn. “Could I have a picture as well, when I show my tattoo?” “Sure”, svarer Gene, og knytter nevan under haka mi mens Fredrik knipser. Jeg tar videokameraet og filmer Gry ved siden av Gene, før dem forsvinner opp i heisen.

Vi drar opp og pakker. Skrur på gullkranene og tar meg en seriøs dusj.
Nede igjen prater vi med Hab. Han beklager at vi ikke fikk mer ut av de sminka slåbrokkgutta. Fredrik og groupie’n er også på plass. Vi drekker, prater med Amerikanere som jobber for Kiss, og venter på at dem skal komma for å sjekke ut.

Japan 2006Der har vi dem! Stemninga blandt den kvinnelige japsefansen stiger da Paul kommer tel syne. Han smiler, vinker, og går rett ut i bilen. Ajajaj, trur’u vi traff’n på rett dag, liksom. Eric hopper inn i bilen tel Paul. Gene og søstera hans setter seg i bilen bak. Deli gir faen i vaktene, sprader rett forbi, og stikker huet inn i bilen. “One last picture, Gene?” “Sure, no problem.” Deli takker for alt. “See you in Osaka.”

Tommy står fortsatt i lobby’n. Fansen har trekki ut tel bila, så han står der aleine og ordner med kofferten sin. Jeg går bort tel’n. Tommy lurer på om jeg har fått ordna alt jeg ønska. Jeg drar opp trøya. Det er en ære da en så flott fyr, og medlem av Kiss, signerer I’en.
Vi vinker bila avgårde, og setter nesa mot Shinkansen. Neste stopp Osaka. En by som kan skremme vannet av et hvert edru menneske. Men akkurat det skal vi vel klare å unngå.

Del 10: Virru ha en pryllare?

Vi lemper inn bagasjen, og tar taxi tel Fukuoka Station. Groupie’n tel Fredrik følger oss tel toget for å vinke farvel. Det tar på å stå på perrongen å henge i varmen. Nå må’re skje no’ snart. “Virru ha en pryllare?”, hører jeg Henrik si tel groupie’n. Perfekt! Litt action er akkurat det vi trenger. Et halvt minutt seinere, sjangler’a rundt med kongsbergknekk, faretruende nære kanten, med ganglag som en innbarka limsniffer. I likhet med mange andre som ser snus i utlandet, trudde a detta var heavy dop, så placeboeffekten gjorde vel også sitt. Men underholdning hadde vi, og det var’e viktigste.

Toget kommer, og vi hiver oss inn i vogn nr. 2 på Shinkansen. Vår faste vogn. Svenskene røyker ikke, så dem setter seg i 3′ern for å prøve og sova litt. Det hakke vi tid tel. Av erfaring veit vi at om kort tid kommer’e ei blid dame med øl tel oss. To i slengen! Faen, livet går på skinner, bokstavelig talt.
Henrik vil ha bilde av seg på Hiroshima Station. “Det bør gå jævla raskt”, sier Deli. Detta toget hakke for vane å kaste bort tida. Henrik og Gry stormer ut. Jeg ser Henrik stelle seg opp foran skiltet, og hører “dørene låkkes” stemmen over anlegget. Dem legger på sprang mot bakerste dør. Ute av synet, smeller dørene igjen. Får smånoia… Tre sett kofferter med tre telefoner som ikke virker, er’e siste jeg trenger ansvaret for i 40 varmegrader. Ikke veit jeg hvilket hotell vi skal bo på hell, og reiselederskills’a tel svenskene, er et kapittel for seg. Tankene farer gjennom huet. “Fy fader, det var CLOSE”, hører jeg Henrik si, der’em ramler inn i vogn 2. “Hælvete!”, svarer Deli, og bestiller mer å drekke.

Varmen slår imot oss da vi møter svenskene på stasjon’ i Osaka. Hotellet skal visst ligga like ved, så vi trasker avgårde i samla flokk. Litt fram og telbake, så finner vi gata hotellet vårt skal befinne seg i. Brrrrrr, detta var andre boller ja. Alt tel nå har vært røddig og reint. Så vidt vi har tørt å hive sneipen på gata. Det ække no’ tema her. Vi labber inn i den trange gata uten fortau. Karaokebarer tel høyre og venstre. Suspekte Japser som stirrer på oss, og gutter og jenter med skoleuniformer henger på hjørnene. Noe sier meg at det ække O-fag timen dem har dressa seg opp tel. Usedvanlig vanskelig å bestemme kjønnet på denna gjengen er’e også. Men blide er’em, og peker gjerne tel både høyre og venstre for å hjælpe oss å finne fram, sjøl om dem ikke skjønner en dritt av hva vi sier. “Best vi holder oss tel håndjagere så lenge vi bor i detta strøket”, gliser Henrik.

Hotellet er helt greit. Etter Grand Hyatt vil alle hotell suge uansett. Vi slenger fra oss kofferta og drar på Hard Rock. Det er to Hard Rock Cafê’er i Osaka, og vi går for begge i dag. Blir skuffa da dem er utsolgt for pinsboksa vi samler på fra hver by. Setter oss ved et bord. Orker ikke tanken på mat. Formen suger ei smule. Jeg bestiller Tranebærtoddy og ser på livet.

På oppadstigende gladpromille, vil brått de andre videre. Best å dilte med. Har fått litt vondt i ryggen av all labbing og bæring, så holder meg godt fast da jeg trer rævva mi ned i baksetet på taxi’n. BANG! Der lokka Henrik døra tel forsetet, OVER tre av fingra mine. I hælvete, det gjør vondt! Finga ser ut som spørsmålstegn, og jeg får småpanikk for at alle skal værra knekt. Får en utrulig trang tel å spy og sova, så ber’em få meg tel hotellet fort som faen. Svetten siler. Sjåffis deler ut et vått hånkle. Mens gry tørker meg i trynet, vrenger øya seg, og Deli besvimer i baksetet. Ække borte lenge, men nok tel å værra dobbelt så kvalm da Gry rister liv i meg igjen. Dem spør om jeg vil kjøres på sjukehus, men jeg MÅ sova. En merkelig følelse. Samma hva som har skjedd, så må jeg sova NÅ. Henrik ordner ispåsa i resepsjon. Gry går på apoteket og kjøper smertestillende tel meg. Velg dine venner med omhu, er’e no’ som heter. Det har jeg gjort, og jeg har fått de beste!

Med handa i is, bøtte ved senga, og nok reseptfrie, sterke smertestillende tel å ta livet av en flodhest, forsikrer jeg dem om at jeg klarer meg sjæl. Ingen vits at alle skal sitta her å henge. Ny by, nye muligheter! Henrik drar på Hard Rock med Robert, der en uvitende, lettere irritert Fredrik, venter på dem. Gry har fått nok av Hard Rock og Søta bror for ei stønd, så hu setter seg på en lokal pub. Deli slokner i senga. Bøtta er fortsatt tom.

Med gjevne mellomrom ser Gry tel meg, litt mer drita for hver gang. Tel slutt legger a seg i senga tel Henrik, ved siden av meg. Ligger og hører på at a babler i halvsøvne. “Kom og kos litt a?”
Deli er lys våken. “Faen, er’e meg du prater tel?” Gry snur seg rundt. “Du er snill du, Cato.”

Langt på natt snubler Henrik inn. “Går’e bra, kæææmmis? Jeg ække så trur som du full jeg er.” Han rister liv i Gry, og jager’a over i klappsenga si. Etter en times fyllerør, bestemmer’em seg for å dra på karaokebaren Henrik har supa på. Gud bedre! Må si jeg gleder meg tel dem krabber inn igjen. Not!
Fordreide av fyll, ramler’em inn et par timers tid seinere. Gry slokner i senga, og Henrik slokner på dass. Handa gjør fortsatt svinevondt, men jeg trekker’n ut av ispåsan, og bærer Henrik tel sengs med den freske armen. Så lenge vi passer på hverandre, er’e ikke farlig å værra på tur.

Neste morra våkner jeg tel frokost. Fingra mine ser ut som røkte kjøttpølser, men dem er på langt nær så vonde som i går. Herlig! I dag er’e konsert, og jeg hakke tid tel no’ legefjas.

Eter frokost aleine. I nærbutikken selger’em små brune flasker med energidrikk. Detta ække varer du ønsker å bli stoppa i tollen med. Skyller nedpå et par. Det smaker hoggorm, men du verden så våken jeg blir. Pumpa danser samba, og det kjennes ut som jeg har skylla ned 30 koffeinpiller med Redbull.
Går opp på rommet. Vekker Gry og Henrik. “Klare for konsert?”

Jeg spør Gry om a husker hva a sa tel meg i natt. Hu gliser: “Må ha vært Tassen jeg prata tel.” Tassen? “Tassen for faen?”, sier Deli. “Bikkja mi”, flirer Gry. “Mulig det! Men tassen kommer neppe tel å værra et tema når jeg forteller denna historien videre”, sier Deli, mens’n spretter ei halv ei med 60.

Del 11: Backstage-pass til hele gjengen

Gjengen møtes i lobby’n halv 12. Patrick har dratt for flere timer siden. Han har vært i jevnlig kontakt med Hab og Tommy, og skal prøve å skaffe oss backstage- pass. Lov å håpe. Vi har opplevd så mye tel nå, at alt herfra og ut blir som en rein bonus å regne. Etter dagevis med regn, skinner plutselig sola. Snakk om flaks. Kunne blitt en fuktig affære ellers, på den første av to utekonserter. Det er om mulig enda varmere, men lufta er lettere, og det er helt klart å foretrekke.

Vi slenger oss på toget. Veit hvilken stasjon vi skal av på. Men derfra og videre har ingen snøring. Deli er helt rolig. Med Henrik på laget ordner alt seg uansett. Og ganske riktig; i det vi sprader ut av toget, treffer henrik ei blid japse-jente han hadde møtt på konserten i Fukuoka. Sammen med hu finner vi veien tel et sted dem har satt opp festivalbusser. Nå gjenstår’e bare å finne Patrick. Vi bøkke leite lenge. Han lyser mot oss da vi hopper ut av bussen. Og det ække bare fordi han har skaffa oss backstage-pass hele gjengen. Etter fem timer i sola ser’n ut som en mørkerosa polkagris. Faen så glade vi er i Patrick nå! Detta skal bli helt nydelig! Han følger oss bort tel en bod der vi oppgir navna våre, og får tildelt hvert vårt festival VIP-pass. Venninna tel henrik står med åpen munn, og kanke fatte hvor heldige vi er.

Området er perfekt for utekonserter. Ei svær gress-slette med salgsboder over alt, mat, drekke og merchandise på rekke og rad. Vi styrter en pils, og handler program og annet småtteri. Japsene sperrer øya opp, og spør om vi jobber for Kiss. Vi skiller oss bra ut her kan man trygt si, 40 cm over alle de andre, langhåra, med VIP-passet rundt halsen. På tide å teste det ut. Får litt vondt av jenta som viste oss veien. Hu er der helt aleine, har hjælpi oss fram i verden den siste timen, og nå skal vi bare stikke av. Ække no å gjørra med. Kyniske Deli tar’a i handa, takker for følget, viser VIP-passet til vakta, og entrer Det Aller Helligste.

Her skal vi få’re fint! Sola er brutal, men her’e er’e bord, stoler og svære parasoller. Gratis øl og redbull. Vi har utsikt skrått opp på scena, der artistene går av og på, og omklednigsbuene ligger på rekke og rad. Faen, kjenner dragsuget i magan igjen. Detta kommer tel å bli så jævla bra!

“Måårn!”, hører jeg Henrik si. Snur meg, og ser rett inn i det blide ansiktet tel jenta som viste oss veien. “Faen, åssen fiksa’ru det a?”, spør Deli. “I told them she’s my wife,” gliser Henrik.

Bakken er klissvåt etter alt drittværet. Gjørma rekker oss tel ankla, men hvem bryr seg? Vi drekker, prater og ser på alt som rører seg backstage. Serveringsdamene kommer med påfyll. Alle er enige i at vi ikke skal værra for pågående når gutta kommer. Vil nødig gjørra noen pissed, og sånn vil vi ha’re i Fuji også. Robert har dratt for å se på Steve Vai. Han speller på ei litt mindre scene et støkke bortafor. Nordmenna hakke noen planer om å fløtte seg. Vi er her for å drekke og se Kiss! De andre banda driter vi i. Hadde tenkt å få med meg Sebastian Bach, men han var allerede ferdig da vi kom. Patrick hadde møtt’n backstage tidligere på da’n, og da hadde’n vært grinete. Han står fortsatt oppe ved scena og ser på de andre banda. Vi lar’n værra i fred. Paul Rogers kommer og låner dassen “vår”, og svenskene tar bilder av seg og Nils Loffgren.

Nordmenna reagerer ikke før Paul og Eric kommer for å inspisere scena. Det er så sjukt å tenke på at vi er på andre sida av kloden, og er i daglig kontakt med helta våre. Paul og Eric blir ikke lenge. Dem ser litt på de som speller, før dem reiser igjen. Neste gang vi ser dem, vil dem værra i full make-up. Det kribler bare ved tanken.

“Faen, vi har tømt all ølen tel kjølebag-damene,” sier Henrik. Brått blir’e liv i en tilbakelent Deli. Spaserer over gresset mot salgsbodene. Blir stoppa av flere på veien. Ække lett å skjønne hva’rem sier, men skjønner hva’re gjelder da dem peker, nikker og sier “Kiss-crew.” Orker ikke forklare. Dem ser så skuffa ut når jeg rister på huet. Som om dem trur jeg er en arrogant jævel. What the heck, Deli stiller på bilder sammen med alle som måtte ønske et bilde av seg sammen med…..eh….”Kiss-crew.”"Thanks, no problem, hade bra!” Håper’em viser bildene tel barnebarna sine. Nå må jeg ha flytende. Faen, har’em ikke sprit her a? Jaja, får duge med øl. Henrik smiler pent da jeg klasker 15 halvlitere med rim på i bordet.
Festen går, og tia flyr. Keith dukker opp med laptopen sin. Henrik slår av en preik me’n. Han skal skrive ferske oppdateringer for Kissonline. På vei for å kjøpe mere øl, ryker Henrik på et Kiss-skjerf til 5000 yen. De var alt utsolgt da vi kom, men er’e no problem. Japsene deler gladelig ut tel “The Kiss Crew” mot en neva yen.

Paul Rogers-konserten nærmer seg slutten, og vi skjønner at Kiss kommer tel å stille ferdigskifta. Håpa ei stønn dem skulle sminke seg i brakkene ved siden av oss. Vi fløtter oss nærmere scena. En vakt ber oss holde litt avstand. Fredrik er redd vi skal kødde det tel for oss sjæl ved å værra for pågående, men det ække lett å beherske seg. Vi går tre skritt telbake, og fem fram. Da Kiss-gutta kommer i hver sin bil, står vi en halvmeter fra plankene som er lagt ut i gjørmehavet. En etter en spaserer dem forbi oss. Det er mildt sagt jævla spesielt å værra så tett på dem i fullt utstyr. Vi står med åpen munn og tar bilder. Paul smiler, og Tommy som har fiksa backstage-pass tel oss, gir oss thumbs up.

Vi stormer ut av backstage området da sistemann forsvinner opp på scena. Tel tross for sein ankomst, er’e ikke flere folk her enn at vi får kremplasser på sia tel Tommy, uten at vi må måke bort folk. “ALRIGHT OSAKA!” Gåsehuden kommer, og det går kaldt nedover ryggen da dem drar i gang Detroit Rock City.
Detta er første gangen siden Donington at jeg ser Kiss utendørs, og jeg digger det! Makin’ Love, Watchin’ You, King of the Night Time World. Paul briljerer, og Tommy vinker tel oss. Her er’em ikke så nazi på fotografering hell. Henrik får sniki seg en tur opp på scena via backstage-inngangen. Halvannen låt stå’n der og ser på Kiss, før’e kommer en kar og sier: “You’re not supposed to be here!” Hehe, Go Henrik!
Mørket kommer snikende, og ølen er igjen tom. Faen, er’e ikke et Smirnoff-skilt som lyser langt der bak? Visst faen! Vi kjøper en påsa med Smirnoff Ice, og 4 doble Vodka. Resten av konserten blir en parademarsj for Kiss, og en seriøs hyllest tel hvilepuls og Greatest Hits for oss. Setlista bøy ikke på noen overraskelser i kveld. Men konserten skilte seg såpass ut fra de andre ved at den var ute, at det vakke så viktig uansett.

Vi stormer backstage da RARAN er ferdig, og klapper gutta av scena. Eric har tatt av seg skoa, og en svett Gene ser nesten like mean ut som i gamle dager. Gutta forsvinner i bila, mens blitzen går varm. For en dag! Keith hamrer løs på tastaturet. Plutselig ser vi en ung amerikaner som jobber for Kiss. Vi husker’n fra Fukuoka. Han går å bærer den knuste gitar’n tel Paul, som om det skulle vært den nyfødte ungen hans. Han lar oss ta bilder av oss sammen med både gitarhalsen og kroppen. Stort!

Lykkelig og smådrita sjangler vi over gresset, retning bussene. Gruer meg litt tel køer, tog og faenskap. Men mens vi prøver å lokalisere bussa i mørket, tar tur’n nok engang en uventa vending. Only in Japan!

Del 12: To japsedamer og ei festbrakke

Vi stopper litt ved ei bu der’em selger uoffisielt stæsj. Jeg har for lengst passert alkogrensa for å orke no’ shopping nå. På det området er Henrik flinkere. Jeg veit jeg kommer tel å angre når vi lander på Gardemoen, og jeg står der med ei jævla t-skjorte, og han har en sekk på 12 kilo med stæsj. Jaja, må spara litt spenn tel drekking også. Jeg har jo bare lånt 50.000,-.

Står og ser på Henrik og Keith bla blant buttons og diverse annet, da jeg ser Fredrik har kommi i prat med to japsedamer. Hu ene har skinnbukse og cowboyhatt, mens hu andre er mer konservativ i klesstilen. Som alle andre i detta landet er’em utrolig hyggelige og gjestfrie. Men dissa tar kaka! Tel tross for at dem bor langt herfra i motsatt retning, tilbyr dem seg å kjøre oss tel hotellet. Og det er mildt sagt et godt støkke. 5 støkker har’em plass tel i bilen. Vi venter tel vi ser halve gjengen forsvinne mot busskø’n, så tusler Deli, Henrik, Gry, Robert og Fredrik etter damene mot parkeringsplassen. Dem prater bra engelsk i motsetning tel de fleste andre her borte. Hu med cowboyhatten er bar-eier. Og når vi ser brakka hennes er’e ikke vanskelig å skjønne at den bar’n trolig går jævla bra. En svær, svart, splitter ny van, med fett anlegg og GPS. “Lov å røyke her a?”, lurer Deli, som takket være de lange beina sine har fått sjefs-setet foran. Joa, ikkeno problem. Cowboyen har alt fyra seg opp en. Hu plotter inn hotellet vårt på GPS’en, så er vi på vei.

Vi nærmer oss den sjuke gata vi bor i, og cowboy-Laila vrenger brakka inn i et parkeringshus. Dem må ha seg no mat før’em tar fatt på den brutale hjemtur’n sin, så vi blir med dem på en restaurant like ved hotellet vårt. Damene vil at vi skal teste tradisjonell, japansk mat, så vi gir’em frie tøyler tel bestillinga. Her også må man laga maten sjæl. Vi bestiller sprit og øl, og det blir et hælvetes sjøslag. “Hold på hatten, festen går!”, skriker Henrik, mens Deli skyller ned involler og andre delikatesser med triple vodka. Japsedamene slenger flere tarmer på bålet, og holder på å le seg ihjæl.

Da den brutale regninga skal gjørras opp, drar cowboyen opp gullkortet sitt, og nekter å ta imot ei krone fra oss.

Gry og Robert byner å merke kjøret, så vi følger’em på hotellet. Det har vært en lang dag, men ikke faen om den skal ta slutt enda. Vi ryker på to hver av de brune, skumle flaskene i nærbutikken vår, så er vi klare for mere moro. Japsedamene hakke bråhast med å komma seg hjem. Dem leier seg like godt inn på hotellet vårt. Mens dem fløtter brakka tel hotellgarasjen, drar Henrik, Fredrik og Deli tel karaokebar’n, der Henrik og co var natta før da Deli lå med handa i ei bøtte med is. Et herlig sted. Lugubert og flott i annen etasje, med flott utsikt over Sin City. Bak disken står en smørblid japse med pornobart og slørete blikk. Han driver stedet, og dama hans jobber også der. Flotte folk! Her kan vi værra oss sjæl. Hoie, skrike, synge og skjenke oss sønder og sammen, uten at noen bryr seg. Det ække vanskelig å skjønne at 50% av klientellet her er sopere. Men hvem bryr seg? Deli og Fredrik synger Your Song. Nestemann ut er en japse med skinncaps som synger YMCA i baris. Vi kanke annet enn å kjøre på, sjøl om vi veit vi for alvor er i ferd med å bryte regelen. Regelen vi har om at vi ikke skal skjenke ihjæl NOE som har med Kiss å gjørra.

Hu med cowboyhatten og venninna er på plass, etter en lengre shoppingrunde i Osaka. Timene flyr. Vi sender snusboksen rundt disken. Ei litt eldre dame detter nesten av stolen, men nekter å spytte’n ut. Alle er enige i at det er flott “drugs” vikingene har med seg i de svarte boksene sine. “Faen, legger vi oss ikke nå er’e kjørt,” sier Deli. “Klokka er tre, og vi skal møtes i lobby’n fem.” Henrik flirer. “Vi tåler et par timer tel, vøtt, kæmmis. Sova kan vi gjørra på toget.” Like sikkert som jeg veit at jeg ALDRI kommer tel å få sova på det toget, veit jeg at å legga seg nå ikke er no alternativ. Legger jeg meg, er morrada’n ødelagt. Får heller prøve å holde kroppen ved like.

Damene går og legger seg, og snart er’e bare oss igjen. Bareier’n virker usedvanlig kvikk. “Du hakke no som vi våkner litt av a?”, spør vi. Han spretter over disken og kikker ut av vinduet. Det er for tidlig enda, mener’n. Jaja, like greit kanskje. Men vi må gjerne teste det HAN bruker for å holde seg våken. Han smeller ei diger krukke med piller på disken. Ajajaj, fy faen, hva er dette forno a? Han gliser og sier det ække no farlig. Inneholder bare hvitløk og no andre greier. Andre greier ja, det hørtes interessant ut. Vi tar et par hver, og skyller ned med vodka. Heisann, her skjer’e ting. Føler meg som Ace på MTV Unplugged- intervjuet, der han starter setningen med øya igjen, og avslutter med øya på vidt gap. “Detta kan umulig værra bra,” sier Deli. “Vi får sikkert med oss et par som niste hvis vi spør,” gliser Henrik. Og det gjør vi. Hele forpulte krukka sender’n med oss, mens vi vinker farvel og takker for en uforglemmelig aften.

Vi vekker Gry og henter kofferta våre. Da vi kommer ned i lobby’n står jentene og venter på oss. Om vi vil sitta på til stasjonen? Fy faen, er’e mulig å værra så ålreit mot noen uten noen baktanker What So Ever? Japan blows my mind! Vi handler inn et lite lager med de brune flaskene, lemper bagasjen i bilen, og så er vi på vei igjen. Tokyo neste. Idag er’e konsert på Fuji Speedway. Ryktene sier at det ligger et støkke utafor by’n. Detta kan bli en lang dag. Vi skulle absolutt vært en tur i minibanken også. Gry, Henrik og Deli hakke mer enn en neve yen tel sammen, og å finne en bank som tar korta våre er lettere sagt enn gjort.
Van’en svinger inn på Osaka Station. Vi takker jentene, og vinker farvel. Finner Shinkansen og får tredd rævva vår ned på hvert vårt sete i vogn 2.

Gry og Henrik slokner. Deli fyrer opp en sigg og bestiller øl. Faen som pumpa går. Noia’n river i hele kroppen. Etter dagevis på fylla er jeg mildt sagt jævla kjørt. Tenk om jeg ikke orker å dra på konsert i kveld? Får panikk av tanken. Jeg skal og jeg vil og jeg MÅ! Bestiller en øl tel, og lukker øya, mens gloa på siggen kryper sakte nærmere fingra.

Del 13: Kaldsvette og klamme klær

Ikke uventa kommer vi tel Tokyo Station, uten at jeg har sovi en dritt. De få sekunda jeg sklir over i drømmeland, ender med at jeg skvetter som et hælvete og gisper etter luft. Herlig!

Henrik klasker veibeskrivelsen i nevan tel taxisjåff. Skjønner fort at hotellet ligger i en helt annen del av Tokyo enn der vi bodde sist. Det varer og rekker før vi er framme. GPS’en og takstameteret jobber hardt, og vi har som sagt svært lite penger igjen. Gry og Deli teller opp tel siste mynt, og sender penga fram tel Henrik. Det holdt med et nødskrik. Robert og Fredrik svinger inn bak oss. De andre svenskene bor på et annet hotell.

Jeg har bare løst tel å legga meg rett ned. Et par timer på øyet kunne retta opp mye. Men innsjekk klokka 4 setter en stopper for det. Svært, fint hotell detta også. Her skal vi bo resten av tur’n. Er mildt sagt lei av å drasse på kofferter nå, så det skal bli godt å slå seg tel ro her de siste dagene. Robert booker seg inn for ei natt. Etter å ha sjekka prisene, bestemmer Fredrik seg for å sjekke ut andre steder. Vi låser inn bagasjen, sier vi skal på konsert, og kommer tel å bli seine.

Uttafor slår varmen i mot oss. Klæra klistrer seg tel kroppen, og kaldsvetten renner. “Har’u noia, kæmmis?”, spør Henrik. Trur’u det ell. “Skal vi dra på med litt kosttilskudd?” Syltetøyglasset med de neonfarga pillene blender meg i lyset. Jæ, kanke bli værre enn det allerede er. Fisker opp et par av de sterkeste brune flaskene, hiver innpå en neva piller, og skyller ned. DET skulle vi IKKE gjort! Øya holder på å sprette ut av skallen, og mens svetten siler må jeg konsentrere meg no jævli for å ikke spraylakkere hotellvinduet med et kuleregn av neonpiller. “Det tenker jeg gjorde susen. Fy fader!”, gliser Henrik.
Mens Deli går i ring, prøver de andre å legga en plan. Fuji…hvor faen er’e egentlig? Ok, én ting om gangen. Først må vi ha spenn. Vi sjangler mot togstasjonen. Finner to minibanker, men ingen tar europeiske VISA-kort. “Hælvete, jeg må ha sprit!”, skriker Deli. Robert blir redninga. Han har litt penger igjen, og med to taxi’er til Hard Rock, finner vi endelig den ene minibanken vi har fått tel å funke i detta landet. Det hjælper godt på roen å få fylt opp lommeboka, men formen suger fortsatt big time. Vi stiller oss uttafor Hard Rock og venter på at dem skal åpne. Der treffer vi en far og en sønn med Kiss-trøyer. Dem skal på konsert i kveld. Sjøl skal dem kjøre bil, og faren beklager at dem ikke har plass tel oss. Men han lover å fikse ei reiserute tel oss når Hard Rock åpner.

Vi slenger oss ned vet et bord. Betjeninga kjenner oss igjen, og det er nesten som å komma hjem. “Double Vodka with cranberry juice, and one White Russian. Don’t shake it.” Robert bestiller mat. Han river i en brokkoli hver på meg og Henrik. Det kanke bare værra fyll hell. Det er ganske stille rundt bordet. Gjengen er relativt redusert. Noen bord bortafor sitter de vi møtte uttafor. Faren sitter med penn, papir, togtabeller og telefon. Etter ei stønn kommer’n over tel oss, og den reiseruta ække kort. Hvis Fuji er i Tokyo, så er Brandval i Oslo. Han peker og forklarer. Nok en kjernekar. Med den formen vi er i, hadde detta blitt et hælvete å skulle finne ut av på egenhånd. Men nå har vi nummer på tog, t-bane og buss, pluss holdeplasser vi skal av og på. “Domo Arigato,” bukker Henrik. Japsen ler, og virker svært fornøyd med egeninnsats.

Vi skåler, og hvilepulsen ligger rett rundt hjørnet da vi må bryte opp. Taxi tel Tokyo Station, og så er’e bare å bla opp reiseruta.

Etter diverse stopp og bytter, sitter vi tel slutt på et skramletog på vei opp i fjellet. Har gleda meg tel å komma tel Fuji. Bildene jeg har sett på nettet fra Fuji Speedway omringa av høye fjell med snøtopper, var mektige. Men nå er lufta tyngre enn ever. Tåka er så tjukk at vi ser ikke en dritt ut av vinduene. Da toget stopper på holdeplassa, siver tåka inn av dørene. Har aldri sett no lignende. Tenk om konserten avlyses? Faen, jeg har allerede bynt å grue meg tel hjemtur’n. Utslitte ramler vi av toget på endeholdeplassen. Hiver innpå ei hoggormflaske, og finner en bussholdeplass. Deli vil ta taxi, men blir overtalt tel å vente på gratis festivalbuss. Klokka byner å bli mye. Alle andre er tydligvis på plass alt, og vi er omtrent de eneste på bussholdeplassen. Etter sju lange og sju breie kommer endelig en buss. Patrick har lova oss backstagepass tel denna da’n også, men hvor i hælvete skal vi finne han? Bussen kjører inn i tåkehavet, og lufta er så tett at jeg får knapt puste. Pumpa hamrer løs, og jeg byner å lure på om jeg kommer tel å ende mine dager i denna jævla bussen. Fredrik og jeg har fortsatt VIP-passa fra dagen før rundt halsen, mens de andre har lagt igjen sine.

Da bussen stopper, kommer en gjeng vakter travende inn. Ingen av dem kan engelsk. Vi prøver å forklare at alle navna våre står på VIP-pass lista. Jeg reiser meg opp. Desperat etter å komma meg ut og trekke luft. Blir beordra om å setta meg ned. Det blir et hælvetes styr med navnelister og faenskap. Vi med passa rundt halsen kan gå ut her. De andre må bli med videre tel en annen inngang. Deli reiser seg opp. Sitt ned! “Faen!” Hva er’e med dere? Tel slutt stapper jeg VIP-passet i lomma og skriker : “KJØR FOR HÆLVETE!”

20 minutter seinere er vi på vei igjen. Vi sleppes av ved en inngang langt på vidda. Viser billetta tel noen vakter, og dem peker ut i tåkehavet. Det ække et jævla menneske her, og vi ser knapt ti meter foran oss. Vi følger en asfaltvei, og det virker som vi er midt ute på speedway’en.

Vi går og går og går. Hører musikk fra alle kanter. “Hvilken scene speller Kiss på a?”, spør Gry. “En av de to du ikke ser,” svarer Henrik. Psyken har nådd rock bottom for lengst. Det er nummeret før jeg gir opp og legger meg ned på asfalten for å grine. Hvorfor er’e ingen her?

Plutselig ser vi en slags tunnel, med ei lang rulletrapp i enden. Og der, like foran oss, kommer’e faen meg to gulinger med Kiss-trøyer i mot oss. Lettelsen er enorm. Vi tar rulletrappa opp, og kommer ut på festivalplassen. Paul Rogers er allerede igang. Det er umulig å se’n, men vi hører’n. Herlig! Vi klarte’re igjen.

En alltid like opplagt Patrick dukker opp, og sier at VIP-passa vi fikk igår gjelder her også. Jeg trer mitt rundt halsen på Henrik. “Ta’ræ en kikk du, kæmmis. Nå skal jeg og Gry ha sprit.”

Vi setter oss under et tak som er en del av tribuna tel speedway-banen. Mangler ikke på salgsboder her heller. Deli finner den eneste som appellerer tel han akkurat nå. “Yes, you heard right. Four double vodka with cranberry juice, please.” Jeg er desperat etter å finne formen. Drar dem rett ned, og bestiller fire nye. Her er’e ikke snakk om å drekka seg full, men å vende telbake tel normalen. Henrik joiner gjengen.

Backstage-området er langt fra så kult som i Osaka. Vi kjører en ny runde. Tåka byner å lette, både rundt scena, og i huet mitt. Det er deilig å byne å le igjen. Da Paul Rogers takker for seg, er jeg helt rolig. Hjertet slår normalt, jeg er klar i toppen, og ikke minst gleder jeg meg som et hælvete tel vår fjerde Kiss-konsert i Japan. Hadde jeg missa denna TV-filma konserten, trur jeg aldri jeg hadde kunt tilgitt meg sjæl Karaoke-festen vår.

Trer VIP-passet rundt halsen, og sprader mot backstageområdet med et vodkaglass i hver hånd. Vakta rister på huet. Gir passet tel Henrik, som steller seg sammen med svenskene innafor. Det er ganske åpent innsyn tel backstage fra gjerdet, så vi får et glimt av Kiss før’em haster opp på scena.
På vei mot folkemengden treffer vi en liten kar på rundt 15 år. Han bor like i nærheten, og har vært på plass i hele dag. Han prater flytende engelsk, og gleder seg tel Kiss, som’n aldri har sett live før. Han steller seg sammen med oss på Tommy-sia, der vi også sto i Osaka. Fortsatt ligger tåka tett rundt, så det er vanskelig å se hvor mange det egentlig er plass tel her. Men det ække tvil om at det hadde vært plass tel mange tusen flere. De som er her derimot, virker som et freskt, livlig publikum. Tåka har letta betraktelig, og da den kjente intro’n runger ut av høytalera, har vi ingen problemer med å se scena klart og tydelig.

Paul drar en liten preik før’em drar igang med Detroit Rock City for siste gang på Rising Sun Tour. Patrick hopper, danser og synger foran oss. Vi ler, synger og skriker på Tommy mellom hver låt. Den nye kompisen vår er mektig imponert over Kiss. Jeg blir glad når jeg ser’n ta av hver gang Kiss drar på med de mest kjente låtene sine. Kanke annet enn tenke at dissa låtene er ment for sånne som han. Ikke bootleg’ere på andre sia av jorda. I Love it Loud. Set-lista er nesten identisk med Osaka. Men Heaven’s on Fire er bytta ut med Lick it Up.

Gene flyr opp tel riggen under God of Thunder. Vi kan tydelig se at han er forbanna på noen. Kan virke som mic’en ikke holder seg oppe, så han må holde i’n når’n synger.

“Are you a heavy drinker and smoker?”, lurer min skeivøyde venn. Jæ, ingen vits å nekte på det…
Tel tonene av Do You Love Me, vender jeg ryggen mot scena og går på dass. Kjøper mere sprit, og skaffer meg orkesterplass under den lille scena tel Paul. Set-lista kan jeg utenat. Shout it out Loud går mot slutten, og alt er duka for Paul. I Was Made dras i gang, og The Starchild lander rett foran nesa mi. Merker fort at no er gæli med ringen han har beinet i når’n flyr. Den sklir litt ut igjen, og blir hengende noen meter uttafor rekkevidde. Mens roadiene jobber febrilsk gjennom hele låta for å få’n på plass, beholder Paul roen. Han synger videre, sjøl lenge etter han skulle vært telbake på hovedscena. Det er jævla kult å ha han så nære. Ikke minst fordi jeg er vitne tel en episode som kommer tel å bli omtalt i neste Kiss Alive Forever. Hvis den noen gang får se dagens lys… Først da låta er slutt, får’em dratt ringen inn, og en letta Paul kan fly telbake, mens gutta på scena drar noen ekstra strofer.

Jeg finner deler av gjengen som har blitt litt spredt pga fotografering og filming. Nyter siste del av konserten med japse-kompisen min, som himler med øya da jeg dukker opp med nye forsyninger.
RARAN avslutter showet. Det hagler konfetti, og jeg må holde over glasset så det ikke fylles opp. Da låta nærmer seg slutten, styrter jeg drinken og går taktfast mot backstage-området. Nå skal ingen stoppe meg! Stikker VIP-passet under nesa på vakta, og han drar tel side gjerdet. Mellom lastebiler og utstyr, finner jeg Patrick, Fredrik, Johan og dama. Dem står rett der Kiss kommer av scena. Mens fyrverkeriet går i lufta, kommer’em ut én etter en. Vi gir’em tommer’n opp, og stående applaus inn i bila. Hadde håpa på et bilde sammen med gutta i sminke, men dem bare vinker, og drar med én gang.

Så vidt jeg husker har jeg avtalt å møte Henrik og Gry ved spritbar’n, men der er’e ingen. Svenska er også søkk borte. Dersom Henrik og co har misforstått, og dratt i forveien, så sliter jeg…

Del 14: Alle kan være helter i Japan

Sliten, ensom og relativt berusa, tusler jeg bort mot scena igjen. Håper å finne Henrik og Gry på alle fire, med nevene fulle av konfetti. Men neida, her er’e bare japser på alle kanter. Har savna mobilen før på tur’n også, men akkurat nå er’e jævla frustrerende at’n ikke funker.

En kar kommer løpende bort tel meg. “Kiss picture, Kiss picture!” Han peker på VIP-passet mitt, og jeg antar han vil backstage for å få bilde av seg og gutta. “Dem har dratt,” sier jeg. Han fortsetter å mase. “Kiss Crew, Kiss crew!” Deli er sliten nå. Denna vesla, drita gulingen byner å gå meg på nervene. “First of all, I don’t work for Kiss, and besides, they’ve already left.” Han synker sammen foran meg, og ser jævla skuffa ut. “No picture me and Kiss crew?” Han ser bedende på meg. Aha, vi er der igjen ja. Jeg må le. Seffer’n skarru få bilde av deg og fake-crewet fra Tveita. Han lyser opp, knipser løs, tar meg i handa, og bukker.

Jeg går bort tel spritbar’n. Kjøper meg to doble vodka, og belager meg på å finne veien på egenhånd. Veien tel et hotell jeg ikke husker navnet på engang. Fy faen! “Du vært hen a, kæmmis?” hører jeg bak meg. Blir så glad over å se Henrik med en drink i hver hand, at jeg driter i å spørre hvor i hælvete DEM har vært. Alle er plutselig på plass. Svenskene er hypp på gratis drekke, så dem sier’em skal gå backstage for å se om det er no mer gratis øl igjen. Vi har nok med spriten, så vi avtaler å møte dem om en halv time. Men da jeg kikker etter dem, ser jeg plutselig dem gå i en annen retning. Vi går den veien vi også. “Hvor faen skal dere?” spør Deli. Dem har finni ut at det går noen busser rett borti høgget her, så vi slepper å gå den sjuke veien vi kom. Digg! Hvorfor blei vi ikke kjørt hit tidligere på da’n, liksom? Likkavæl er jeg pissed. Glad for at svenskene fant ut hvor bussen gikk, men en avtale er en avtale. “Skukke vi møtes om en halvtime a, jævla krokneser?” Merker jeg er ustabil nå, men klarer å holde resten inni meg.
Med sprit i begge hender, presser vi oss ned på bakerste sete i en buss. I løpet av få sekunder er’n smekk full. Og det byner seriøst vi å bli også. “Hold på hatten, nå drar vi,” skriker Henrik, mens Gry fyrer opp en sigg. “Skål, for hælvete,” svarer Deli, og vips så var den ene handa tom.

Tydelig flere europeere som har vært her. Hører noen prate tysk lenger fram i bussen. Vurderer å gå fram å spørre hvem som vant krigen, men klarer å styre meg. Basil Fawlty har på en måte spørt om det, en gang for alle. Og japsene kjørte relativt høye kneløft på den tia de også. Sånn sitter jeg og tenker, mens bussen snegler seg videre.

Tel slutt har vi kjørt så lenge, at vi byner å lure på om denna bussen kjører helt tel Tokyo. Det hadde vært nydelig. Dørene går opp, og vi ramler ut for å sjekke hvor i verden vi har endt opp. Mister litt motet da jeg ser den samma forpulte endeholdeplassen vi var på før idag. Jaja, det er vel bare å bite tenna sammen.
Presser oss inn på det smekkfulle skramletoget, og tur’n nedover fjellet er i gang. Her er’e bare å holde seg fast. Patrick preiker uavbrutt med et par fra Australia som har vært på konserten. Det gnager i trommehinna. “Blir’u aldri sliten du?” spør Deli. “What?” Patrick ser spørrende på meg. “Whatever,” svarer Deli. “Kjør på!”

Legger merke tel to utlendinger som peker på meg og hvisker. Jeg spør’em om det er no’ jeg kan stå tel tjeneste med. Den ene reiser seg opp, og kommer bort tel meg. Han peker på Liverpool-tatoveringa mi. Det var den dem hadde prata om. Dem er fra Indonesia, og jobber i Japan. Trivelige folk. Vi prater om fotball, da’n fisker ei hel ei med whiskey opp av ermet. Jeg er sliten, og vil helst værra i fred, så her øyner jeg muligheten tel å bli kvitt dem. “Er’u tørst, Henrik?” skriker jeg. “Fy fader, ække fritt,” hører jeg nede fra gølvet. Deli puster ut, og lener seg mot døra, mens gutta fra Indonesia deler broderlig med Øvre Haugens stolte sønn. Merker fort på Henrik at whisky’n smeller, og angrer da jeg ser’n bli mer og mer likegyldig. “Hvor skal vi bytte tog?” spør Gry. “Veita faen jeg,” gliser Henrik. Hælvete! Uten spydspissen i front, kan detta bli interessant. Indonesia-gutta beroliger meg. Dem skal tel Tokyo dem også, og veit hvilket tog vi skal ta.

Vi bytter tel et annet dritt-tog. Henrik super videre. Toget stopper på en haug av stasjoner, og snegler seg videre. Vi får høre at det bruker flere timer tel Tokyo. Orker snart ikke mer jeg ass. Over 40 timer siden jeg sov, og godpromilla er på vei ut av kroppen. Plutselig kommer Johan. Han mener vi bør gå av på neste stasjon, og bytte tel Shinkansen som vil ta oss tel Tokyo på No Time. Herlig! Jeg tar tak i armen på Henrik, og vi spretter ut. Vi hører whisky-gutta skrike noe etter oss. Hørtes ut som dem prøvde å advare oss mot noe…

Vel, så der står vi. Deli, Henrik, Gry, Fredrik og Robert. Hvor faen er Johan? Får brått en dårlig følelse. Vi går opp trappene, og følger skilta mot Shinkansen. Skuller’u ha sett. Den slutta å gå klokka 23.00. FAEN I HÆLVETE! Vi forbanner Johan, og er irriterte over at vi var så raske på å hoppe av. Hadde vi spørt supe-venna tel Henrik, hadde vi ungått detta. Men jeg var nok litt for hissig på å bli kvitt dem.
Vi hopper på et annet tog. Nå har ingen snøring lenger. Henrik gir faen i hvor vi er, og det hele ser ganske mørkt ut. Jeg spør ei kjerring om hjælp, men hu skjønner ikke så mye av hva jeg sier. Fredrik virker irritert da jeg ikke får no fornuftig ut av’a. Det er dråpen som får’e tel å renne over for Deli. Jeg banner og skriker, og ber han, og alle rundt meg dra tel hælvete. Henrik reiser seg rolig opp. “Faen, for en gjeng!

Reiseleder’n får ta ansvar.” Vi går av på neste holdeplass, og finner fort ut at neste tog tel Tokyo ikke går før i morra tidlig. “Da blir’e vel bare å finne seg en pub, og sitta der tel i morra da,” flirer Henrik. “Ikke faen,” sier Deli. “Jeg må sova NÅ!” Sjekker lommeboka. Den er stappa. “Dere kan gjørra hva faen dere vil, men jeg tar taxi tel Tokyo nå, om jeg så må dra aleine.” Fredrik ser på meg. “Hva? Seriøst? Dette er way beyond my budget!” What else is new? Deli går mot taxi-holdeplassen, og Gry, Henrik og Robert følger etter.

En smørblid Henrik tar igjen på seg reiseleder-ansvaret. Taxi-sjåføra ler, Henrik tar bilder av dem, og i ei smørje av norsk, japansk og engelsk, får’n ordna en deal. Dyrt nok, men det ruinerer ingen av oss. Vi hiver oss inn i bilen. Det er nydelig å få satt seg ned, og vite at alt skal gå bra. Vi ler i baksetet, mens den sprudlende reiseleder’n holder preiken i gang i forsetet, og sjåffis blir blenda av blitzen. “Fy fader, for en trivelig kar!” sier Henrik. “Han må jeg ha et bilde av!” Vi ler. “Du har tatt ti støkker av’n allerede jo, for hælvete.”

Vi nærmer oss Tokyo, og nå byner moroa. Denna hillbilly-sjåfør’n er like lite kjent i Tokyo som oss. To jævla timer kjører vi rundt og rundt i by’n. Han ringer hotellet, og spør andre sjåfører uten resultat. Gud bedre, for en tur! Plutselig, ut av det blå, kjenner vi oss igjen. Ber’n sleppe oss av, takker’n for en uforglemmelig tur, og sjangler utslitte mot hotellet.

Vi sjekker inn, og sier god natt tel Robert. Detta er’e siste vi ser tel noen av svenskene på tur’n. Hotellrommet er helt greit. Gry har rom aleine. Vi setter på tv’n, og får av oss klæra som har sitti på i to døgn. Fy faen, så digg det skal bli med en dusj, men det orker vi ikke før i morra. Akkurat nå er jeg så sliten, at jeg takker faen for at Henrik overtalte meg tel et par ekstra døgn i Tokyo. Trukke jeg hadde orka å dra hjem i morra. Resten av tur’n skal jeg bruke tel å slappe av, og drekke meg ned. Men én ting er sikkert. Før vi forlater detta flotte landet, skal vi inn i Budokan Hall. Det gleder jeg meg sjukt tel! Vi tar oss en skarp en på senga, og besvimer med tv’n og alt lyset på…

Del 15: Budokan

Våkner fresk og uthvilt neste dag, da Gry banker på døra. Hu har allerede spist frokost på hotellet. Idag er’e helt opp tel oss hva som skal skje. Det er i grunn deilig etter noen rimelige intense dager. Men vi hakke tenkt å mure oss inne av den grunn. Målet for da’n er Hard Rock Café Uyeno-Eki, og shopping. Gruer meg tel shopping-biten, men det er no som må gjørras. Starter med en skarp en på sengekanten, før vi hiver oss i dusjen. Hver for oss.

Luftfuktigheta er sinnsyk, men det er utrulig hva man vender seg tel. Trøkker i oss en burger på ei lokal burgersjappe, og så bærer’e tel toget. Omsider er vi på rektig holdeplass. Cafeén skal ligge like i nærheten, men stasjonsområdet ække akkurat lite. Ville nok vært lettere for en japse å finne Dolly Dimple’s ved Tveita t-bane stasjon, for å si’re sånn. Vi stopper et par i 20-åra og spør etter veien. Dem skjønner hva vi spør om, men ække i stand tel å forklare veien på engelsk. Med tanke på at vi stoppa dem småløpende på vei tel toget sitt, er’e ikke annet enn rørende når’em smiler, starter å gå i motsatt retning, og gir oss tegn tel å følge etter. “Fy faen,” sier Henrik, “merker jeg er lettrørt idag.” Vi går ned trapper, inn dører, opp trapper, og nederst i enden av ei rulletrapp lyser Hard Rock-skiltet mot oss. Vi bukker, neier, og sprader inn på cafeén. Nok en kul café. Gitar’n tel Ace henger på veggen, ved siden av skoa tel Gene. Vi bestiller Cranberry og White Russian. Allerede etter fjerde runden har klæra tørka. Gry mener vi bør få unnagjort handlinga før’e blir altfor moro, og sju-åtte runder seinere, er Deli og Henrik helt enige. De hyggelig HRC-damene tegner reiserute tel oss, og snart sitter vi på t-banen retning Tokyo’s shopping-mekka.

Stasjonen består av x antall plan, med diverse valgmuligheter. Vi går for Electric City. Det er som å komma ut i en egen by, med butikker så langt vi kan se. Her har’em alt av ting som går på strøm og batterier. Eneste jeg ser etter er en lekebutikk, og en pub jeg kan sitta å vente på mens de andre shopper. Midt blant all elektronikken finner vi en skyskraper med souvernirer og alt mulig. Henrik drar på med en svart Råtass-Kimono, og jeg knekker sammen da’n prøver’n. Ser’n for meg, sprade rundt på nachspiel på Øvere Haugen i den der. Jeg kjøper ei svær japansk dokke tel Kristine, askebeger og lighter tel moder’n, og fatter’n: jæ, han blir glad for alt. Slår på stortromma, og kjøper en nøkkelring med Tokyo-Tower tel han. Tel Påsan har jeg allerede handla Kiss-stæsj i Love Gun-sjappa.

Det tar på å shoppe. Nå er jeg tørst! Nedi en kjeller finner vi en pizza-restaurant. Mens Gry og Henrik tar en runde tel i by’n, bestiller jeg øl og sprit, og holder av bord tel tre. Digg å slappe av.
Takke lang tid før’em dukker opp, og bordet blir fyllt med øl, whiskey, vodka og tre små pizza. Gry merker at’a glemte Hard Rock-stæsjet sitt på cafeén. Speller ingen rolle. Ingen har no imot en ekstra tur dit i morra, og at noen har bøffa tinga hennes ække et tema i det hele tatt. Vi gjør opp regninga, og tar toget hjem. Finner oss en irsk pub like ved hotellet, og super vodka der tel dem stenger.

Små-groggy sjangler vi ut av hotellet neste dag. Kiler litt ekstra i magan igjen. Nok en gammal drøm skal innfris idag. Budokan Hall! Vi skal inn, koste hva’re koste vil. Tar frokosten på hotellet. Toast og sprit har aldri smakt bedre. Men før Budokan må vi en tur tel Yokohama. En egen by, ikke langt fra Tokyo. Ukeskorta våre har gått ut, så vi kjøper vanlige billetter, før vi slenger oss på Shinkansen. Vogn 2, øl, sigg. Faen, for noen sunne vaner vi har lagt oss tel. Godt vi er avholdsfolk hjemme i Norge.

Cafeén skal ligge i et kjøpesenter. Vi hopper inn i en taxi, og Henrik finner ut at dørene på japse-taxi’er faktisk lokkes av seg sjæl, bare man ikke har’e for travelt. Det skulle’n visst i Osaka. Vi sprader inn i HRC-sjappa. Tel vår store glede har’em pins-boksa her, men må innrømme at det er et skår i gleda at vi kun ender opp med tre totalt. Betjeninga drar opp kamera, og vil ha bilde av norske Kiss-fans som dem skal smelle på veggen i sjappa. Moro! Inne i cafeén slår vi oss tel ro ved et Elvis-bord. Vi bestiller mat og drekke, men det hadde holdt lenge med én jævla pommes frites kjenner jeg. Et film-crew dukker opp og byner å filme der inne. Vi lepjer i oss mjælka vår, og kommer oss tel hælvete ut. Bortsett fra pins-boksa, var detta den kjipeste HRC’n so far.

Neste stasjon Budokan! Etter en drøy tur med tog og diverse t-baner, er vi framme. Budokan skal ligge gangavstand fra stasjonen. Vi fyrer opp hver vår sigg, og driter i røyking forbudt-skilta på fortauet. Skimter masse trær på en høyde, og alt tyder på at vi er på rektig vei. På rødt lys får vi øye på ei politi-bu på andre sia av veien. Og den staute japse-snuten med kølle og gunner i beltet, får øye på oss. Ikke bare ser vi en smule annerledes ut, men det ryker Prince Mild ut av øra på oss. Han bykser inn i bua si, og vi frykter’e værste da vi får grønt lys. På andre sia møter’n oss. Kølla og gunner’n sitter fortsatt i beltet, men i høyre hånd holder’n et askebeger mot oss. Han bukker da vi sneiper siggen, og peker mot Budokan for oss. Fy faen! Vi stapper inn en prylare, og trasker videre. Japser slutter aldri å imponere meg.
Inn en port, så er vi der. Et mektig byggverk. Det er helt surrealistisk å værra her. Vi knipser bilder, og står med åpen munn om hverandre. Men viktigst av alt: Vi må inn!

En kar og en gjeng unger trener kampsport uttafor. Med stokker i henda hamrer’em løs etter instrukser fra lærer’n. Noe sier meg at han er en råtass av de sjeldne. Han stopper og hilser da vi går forbi, mens unga står i giv akt mens de venter. Her er’e ingen breiale drittunger som slenger med kjeften. Vi spør’n om det er mulig å gå inn i hallen. Han sier’e har vært kampsportstevne der idag. Det er ferdig, men det er folk der inne som rødder fortsatt. Han ser ikke no’ i veien for at vi kan ta oss en tur inn og se oss om. Vi takker, og gjengen starter å smelle med stokka sine igjen. Vi finner ei åpen dør ved en av innganga. Spør en kar om det er greit at vi tar en tur inn, men han skjønner ikke en dritt av hva vi sier. Da han forsvinner, ser vi på hverandre. Har vi kommi så langt, skal vi faen meg inn. Vi åpner døra, og stiger inn i det aller helligste.

Del 16: Hjem, kære hjem

Ajajaj, detta var no annet enn Oslo Spektrum! Vi kommer ut oppe på tribuna, med oversikt over hele hallen. Den ække så jævla svær, men fy faen så kult det må værra med konserter her inne. Tribuna går rundt hele gølvet, i to etasjer. Mener jeg har sett tre etasjer på bilder, men det er sikkert bygd om litt siden 70-tallet. Akkurat nå har jeg bare løst tel å skru klokka telbake, og oppleve en Kiss-konsert her i glansdagene. Det er stort å værra her. Ved siden av Cobo Hall og MSG, er detta den arenaen jeg har hatt mest løst tel å besøke. Vi spaserer rundt hele tribuna, mens endel japser rødder etter stevnet. De ser ikke ut tel å bry seg om oss, og knipser villig bilder av oss da vi spør. I taket henger’e et svært, japansk flagg. Vi setter oss litt på tribuna, og tenker telbake på det som har vært, før vi tusler ut igjen. Det byner å mørkne, og bildene med engangskamera blikke all verden. Vi tar en runde, og knipser bilder på steder vi mener å ha sett Kiss avbilda.

Etter det bærer’e i taxi tel Yuono-Eki HRC’n, der Gry glemte påsan sin. Serveringsdamene jubler da vi kommer inn, og ikke uventa ligger påsan tel Gry urørt bak disken. Bordet fylles opp av rødt, hvitt og brunt, og det er deilig å lene seg telbake og slappe av med god musikk. Vi har fått gjort alt vi hadde planlagt, og mere tel.

Vi vender Hard Rock ryggen for denna gang, mens damene vinker og roper “Domo Arigato!” etter oss.
Nesten synd vi skal hjem i morra, akkurat nå som vi har blitt noen råtasser på å reise kollektivt i Japan.
En kjapp tur innom den irske puben, så drar vi telbake på hotellet og tar en bedre middag.

Etter maten går jeg å legger meg. Orker ikke værra helt ødelagt på hjemreiseda’n. Ei stønn seinere kommer Henrik. Han har finni summetonen, og vi tar en skarp en på senga. “Nå får’u ikke mer,” sier Deli. “Husk at du skal få oss hjem i morra.” Henrik gliser. “Natta, kjære.” Jeg sneiper siggen, og snur meg inn mot veggen. Hører’e surkler i nabosenga. “Jeg hører godt hva’ru driver med.” Henrik ler høyt. “Hva da?” “Hva da, for faen? Du ligger å lepjer i deg bar vodka, din jævla kødd!” Henrik trekker pusten. “Det tar på å værra reiseleder.” Han tar en kraftig slurk tel, før’n skrur korken på flaska.

Vi sjekker ut, og bestiller taxi i resepsjonen. Jeg gruer meg som et hælvete tel flytur’n hjem, men det skal bli hærlig å komma hjem tel fresk luft, og unga sine.

Trygt plassert på flytoget, lener vi oss telbake med en kald pils. Flyplassen i Tokyo ække snau. Og vi hopper seff av toget på feil terminal. Lettere stressa for å ikke nå flyet, finner vi en buss som tar oss tel Terminal 2.

Kunne trengt en neva trallala-piller, men det er vel bare å bite tenna sammen.
Flytur’n blir lang og brutal. Starter bra, med doble vodka hvert kvarter. Litt annerledes fly enn det vi hadde ned, og jeg har knapt plass tel beina. Sånn kan jeg IKKE sitta i SÅ mange timer. Ei flyvertinne fikser så vi får bytta plass, og vi bøtter videre. Timene snegler seg avgårde, og snart er’e tomt for vodka. Etter et par runder med gin, blir crewet bekymra for oss. Ække bra å drekke så mye i denna høyden, mener’em. Med 7 timer igjen, er’e et slag midt i trynet å bli nekta servering. Ikke får jeg sova, og ikke orker jeg å se på TV. Blir sittende å se på monitor’n med flyet som beveger seg over Russland mot Norge. Det gåkke fort. Faen, så langt hjemmefra vi har vært.

Da’re drar på med litt turbulens, orker jeg ikke mer. Finner et par flyvertinner bak i flyet. Sier jeg hater å fly, og må ha mer sprit før jeg får noia. Dem måler meg opp og ned. Ække lett å få’rem på gli. Dem nekter å tru at en tatovert jævel som meg er ute etter no annet enn bare fyll. Først da jeg setter opp Charles Ingalls-trynet og byner å skjælve med underleppa, mykner hu ene. “Så du mener alkoholen hjelper deg til å holde deg rolig under flyturen?” “Amen,” sier Deli. Hu gir meg ei flaske. “Jeg må ha to, ellers hjælper’e ikke.” Venninda hennes kremter. Hu rister på huet, og gir meg ei flaske tel. Det hjalp litt.

Vel framme i Østerrike finner vi vår “faste” pub. Falco-kompisen vår er bytta ut med en arrogant jævel, og vi savner Japan allerede. Det er et par drøye timer før flyet går. Vi kjører vodka med blåbærsaft, og jeg kunne sårt trengt et par nye “gokki”-briller. Jeg ser faen ikke ut.

Lettelsen er stor da vi slepper ombord i flyet. Her er’e ikke no alko-nekt hell, for her ække spriten gratis. Henrik prøver å sova, men Gry og Deli super som et hælvete de neste to timene.

Da fatter’n tel Henrik plukker oss opp på Gardemoen, er jeg blid som ei sol. Vi takker Gry for tur’n, og hiver oss i bilen. På vei mot Oslo har vi nok å prate om, i et sjukt tordenvær. Takker faen for at vi er trygt nede igjen. Tar farvel med Henrik på Øvre Haugen, og blir kjørt videre tel Tveita.

Det er godt å komma hjem. Jeg deler ut gaver, og prater uavbrutt i tre timer. Greit å bli ferdig med det mens jeg er på topp, for jeg veit at det kommer tel å ta ei drøy uke før jeg er meg sjæl igjen.
Den neste uka bråvåkner jeg tel stadighet og trur jeg er i Japan fortsatt. For en tur! SKÅL!

Leave a Reply