Kiss signering i Oslo City 1992

Eller “I’m nice”. “Nice” for faen!

Av: Cato Bråthen

Jeg sitter på T-banen ned til by`n. På meg har jeg Crazy Nights T-skjorta fra Skedsmohallen. Noen bak meg bemerker Kiss trøya mi mens dem ler. Det spiller ingen rolle.Jeg skal stå ansikt til ansikt med Kiss for første gang. Puddingene veit ikke hva dem går glipp av.

Det var ved en rein tilfeldighet jeg fikk vite at Kiss skulle stille opp på platesignering i by`n. Noen dager tidligere hadde jeg sett en reklameplakat i platesjappa på Oslo City, da jeg sklei innom på vei hjem fra jobb. Avtalen var å møte Hekke på City. Hans jobb skulle være å ta bilde av meg og alle gutta, pluss skaffe autografer til søstera mi som jeg hadde klart å omvende i løpet av de siste 12 åra.

Jeg var tidlig ute som vanlig når det var no`viktig. Ikke en kjeft var å se enda. Jeg kunne stilt meg opp foran trappa der og da som førstemann,men neida.Ut ifra komentarene jeg fikk på T-banen, regna jeg med det kom til å bli meg, Hekke, pluss et par nerder med nagler og briller med stålinnfatning. I det herrens år 1992 følte man seg ganske ensom som Kiss fan. Det skulle vise seg at “familien” min var svært undervurdert fra min side.

Rastløs, oppspilt og med urolig mage, var det bare en ting å gjørra. Jeg satte meg ned på restauranten midt på gølvet ved rulletrappa og begynte å bøtte nedpå. Sakte men sikkert begynte folk å dukke opp. En, to, tre, der kom Hekke, fire, fem, vi hadde fortsatt god tid. Preiken gikk og Pilsen sklei ned, mens jeg innstruerte Hekke hvordan detta skulle foregå. Jeg først og så han etter med kamera. Meg og hele “Revenge” line up`en skulle foreviges på film. Jævlig å mye folk det plutselig dukka opp. I løpet av en ti minutters periode skjønte vi at vi hadde driti på draget. Detta kom til å bli trangt.

Vi tømte siste ølen og stilte oss opp. En broiler annonserte fra platået at vi kunne få max to autografer hver. “Revenge” som kunne kjøpes på toppen av trappa, pluss en medbrakt ting til. En ting til?Jeg hadde ikke med meg en dritt. Idioten i platesjappa jeg prata med forleden, sa at det var ikke vits i å ha med seg noe, da de kun kom til å signere “Revenge” som kunne kjøpes på stedet. Faen! På grunn av han er fortsatt soloskiva til Paul usignert.

Sammen med Kiss kom et sinnsykt trøkk i folkemengden,som jeg ikke hadde kjent siden jeg skvisa meg inn i Skedsmohallen i 1988. Og der var gutta! Det var helt uvirkelig. Folk begynte å slippes opp trappene, men det var jo faen ikke bevegelse i denna jævla kø`n. Etter en halv times tid i kø begynte jeg å bli bekymra for og i det hele tatt komma opp. Hekke begynte å se “fed up” ut. Jeg visste at detta ikke betydde rare greiene for han, så jeg la om strategien og bestemte meg for å gå Solo. Det fikk heller gå til hælvete med bildene. Opp skulle jeg uansett. Jeg går fra å dytte forsiktig, til å ta tak i folk, dra dem bakover mens jeg skviser meg fram sakte men sikkert. Hehe, det funker fint. Gutter,jenter,whatever,jeg skal fram!

Beina skjælver på vei opp trappa. Jeg gir Hekke fingern. Han står på stedet hvil og jeg veit han har gitt opp. Jeg kjøper et eksemplar av “Revenge” ,og fomler fram kameraet Hekke skulle håndtert. Skal alltids få tatt noen bilder sjøl. Sikter inn på Gene og skvetter til da han kikker rett inn i kameraet. Han gliser og spør hvordan jeg har det. Jeg får stamma fram: “I`m nice”. “Nice” for faen! Herregud så mange ganger jeg har tenkt på det i ettertid, at “Nice” var det tøffeste jeg kom på å si til The Demon. Gene signerer,tar meg i handa og jeg klarer i det minste si “thank you” på flytende engelsk. The Demon har hypnotisert meg og jeg husker svært lite av mitt første møte med Bruce, bortsett fra at han var hyggelig og tok meg i handa.

Paul er nestemann.Han tar imot skiva,og signerer midt i en påskepreik med Bruce. Jeg blir litt satt ut da han fortsetter å prate med Bruce mens han gir meg tilbake skiva uten å se opp. Jeg klarer å manne meg opp til å rekke fram handa og si: “Thank you Paul”. Da han ser opp på meg smiler som bare Paul kan og griper meg i neven og sier: “Thank YOU ,er dagen redda. Eric signerer og roper “Take care” etter meg. Jeg snur meg i lykkerus og gir han tommelen opp. Enda godt jeg ga han riktig finger.

Vel nede møter jeg Hekke og Geir Kolden. Etter at jeg har fortalt Hekke hva for en pingle han er blir vi stående å se på resten av signeringa. Kø`n ser nesten like stor ut da Kiss vinker farvel.

Vi gliser da vi møter en liten “Peter Criss” med slalomstøvler der sølvpapiret er seriøst i ferd med å dette av på vei ut fra Oslo City. Lykkelig tar jeg T-banen hjem sammen med Hekke.Vi drar hjem til meg og han må se hele Headbangers Ball spesialen på video,som straff.

Nesten 13 år seinere får jeg en telefon fra Geir Kolden en Lørdags kveld: “Fy faen Cato,jeg har vorspiel hjemme hos meg nå og jeg har finni ut hvem han med slalomstøvla var. Han er her nå! Trur`u faen ikke det var Knut Schreiner”.

Leave a Reply