KISS Live på Marquee Club, London, UK. 16 August 1988.

Av: Runar Jansen

Vi var fire kompiser som bestemte oss for å reise til London på en ukes ferie i august 1988. Målet var ”Monsters of Rock” festivalen på Castle Donington, hvor vi ville se Kiss spille.
På Forneby flyplass utenfor Oslo, møter vi en bekjent (Jan Dahle) som også skal på ”Monsters-festivalen”. Vi kommer i prat om London, og jeg sier jeg er spent på hvorvidt det er noen andre bra band som spiller, under uken vi er der. -Jeg vet i hvert fall om et, som du liker veldig godt. Kiss skal gjøre et hemmelig gig på Marquee!, forteller han. -Hva!?, Hvordan vet du det? Det kan ikke være sant!, svarer jeg mistroisk. Det viser seg at han hadde ringt Kiss plateselskap for å få datoer til alle Kiss konserter i Europa, og på denne listen stod også Marquee-giget oppført. Det gjorde den ikke på noen andre lister som ble offentliggjort!

Monsters of Rock- Tour.
Kiss var kommet til Europa for å turnere for sin siste plate ”Crazy Nights” Tittelkuttet herfra hadde gitt de en stor hit i England, og var mye av grunnen til at de reiste over for denne turneén. Som sagt skulle de også delta på ”Monsters of Rock”, den største årlige ”hardrock-happeningen” i Europa. En festival som hadde vokst seg stadig større og større siste årene. Publikumsrekorden var da på ca. 70 000 mennesker i England, så dette var stort. Kiss skulle komme til å spille for sitt største publikum i løpet av ”non make-up” perioden i løpet av disse 5 datoene, i England, Tyskland og Italia. Kiss ville varme opp før disse viktige konsertene med et klubb-gig på sagnomsuste Marquee, midt i Soho, London.

Ny-åpning av Marquee club.
Marquee hadde denne uken flyttet et par kvartaler lenger ned i gaten, og skulle ha nyåpning denne kvelden. Det nye stedet skulle være nesten dobbelt så stort, og rommet ca. 400 mennesker! Å få oppleve Kiss på en slik scene, noe de ikke hadde gjort siden før platedebuten, var helt uvirkelig for en gammel Kiss-fan. Dette var noe som garantert ville gå inn i Kiss-historien!

Dagen kommer hvor konserten skal holdes. Dørene åpner ikke før kl. 20.00 på kvelden og konserten er uannonsert, så vi har ingen hast med å komme oss til Soho for å stå i kø. Men vi bestemmer oss allikevel for å ta ”Sub-wayen” opp på formiddagen. På veien dit, stikker en av oss innom en avis-kiosk og kjøper siste Kerrang. Og DER står det på trykk, svart på hvitt: KISS SPILLER PÅ MARQUEE I KVELD!!! Nå var det fire Nordmenn, som fikk fart på seg og sprang resten av veien til Soho. Når vi kommer dit kl. 12.00 på formiddagen får vi se en kjempekø på fortauet. Den strekker seg sikkert to kvartaler nedover gaten. Lokalet tar kun 400 mennesker har vi hørt, og det må være langt flere som står i kø allerede nå! Hele min verden går i knas og fortvilelsen går gjennom hele kroppen min! Men, så … hvem ser jeg ikke som nr. 3 i køen. Det er Jan Dahle igjen (som vi møtte på flyplassen i Oslo!). Vi rusler rolig bort til ham, og slår av en prat. Han har stått der siden kl. 08.00 på morgenen. Da var det kun to stk. foran ham i køen. To Engelskmenn som hadde lagt på fortauet hele natten. Etter at vi har stått og pratet en stund setter vi oss en etter en, taktisk ned på fortauet, og heldigvis er det ingen lenger bak i køen som protesterer på det.

Det ble en lang dag på et møkkete hardt fortau i London. Solen skinte på andre siden av gaten, mens vi satt i skyggesiden. To og to gikk vi av gårde for å ta oss middag, mens de andre passet plassene våre. En Skotte, som sitter ved siden av oss leser i avisen at et band ved navn ”Charlotte and the Harlotts” skal holde konsert dagen etter i Østre-London! Iron Maiden, som headliner på ”Monsters” festivalen har jo en gammel låt ved navnet ”Charlotte The Harlott”. Kan det være de, som også planlegger et oppvarmings-gig før Lørdagens store opptreden på Donington? To av oss stikker av gårde å handler billetter. De koster kun £ 5.- så vi tar en sjans!
Marquee bærer preg av at det er nyåpning samme kveld. Personalet flyr hektisk ut og inn. Det banker og smeller innenfra lokalet. En kommer ut med en gardin-trapp for å skru i lyspærene over inngangspartiet. Utover ettermiddagen kommer en trailer med Kiss utstyr, vi sitter og ser crewet bærer inn ”flight-case” etter ”flight-case”, og det var nok mange som var fristet til å stikke av med en kasse med Kiss´ gitarer!
Kiss keyboardist Gary Corbett synes også på utsiden, men om han spilte denne kvelden er jeg usikker på. Han kunne i hvert fall ikke synes på scenen.

5 Pund takk!
Så starter innslepp gjennom døra, £ 5 pund kostet det å gå inn. Selv i 1988 en latterlig pris for en rocke-konsert. Jeg er blant de første fem publikummerne i lokalet, og stiller meg opp helt inntil scenekanten, på midten. Her fantes ingen barrikader foran, og scenen var ikke høyere enn at den rakk meg omtrent til hoftene. Scenen er ferdig rigget med Kiss´- instrumenter, og bare Eric Carrs trommesett tok halve scenen. Ellers kun et svart scene-teppe med Marquee logoen, ingen Kiss-logo, ingen scene-dekor. Kun sparsom belysning, Marshall forsterkere og et enormt trommepodie.
Eric kommer ut og setter seg bak trommene, med en tromme-tekniker mens de fikser det siste før de er klare. Vi skriker ”Eric, Eric, Eric” alt hva vi klarer, men vi får ingen respons fra ham.
Lokalet har fyllts opp og det begynner å bli svært trangt foran scenen. Det presser på bakfra og det nærmest ”koker” i salen. Publikum hoier og skriker, når en kameramann kommer ut på scenen. Han går langs hele scenekanten og filmer det forventningsfulle publikummet. Min kompis drar fram sitt amerikanske pass og viser kamerat. Det ryktes etterpå at opptaket skal brukes i dokumentaren ”Exposed II” som var forventet på den tiden.

Konserten
-Kiss kommer ut på scenen i nytt og fresht scene-antrekk. Ikke noe jeans, eller T-shirts som noen av oss hadde snakket om. Gene og Bruce har nagle-kledde skinnjakker og Paul en denim-jakke påsydd diverse badges, bl.a en av sitt eget ansikt, hentet fra –78 soloskiva. På ryggen finnes en airbrush-tegning av New York ”by night”.
Vi venter oss et ”You Wanted The Best, You Got The Best” intro, men neida. Paul ønsker oss velkommen med ”London!” Han småprater litt mens de andre gjør seg klare. ”I know you know this one”, sier Paul og første låt ut er ”Deuce” som går rett over i ”Love Gun”. Og det var høyt! Altfor høyt til et slikt lite lokale å være. Lyden var ikke av det beste tidlig i konserten, men den ble snart bedre.

paulbruceDette kan med rette kalles intim-konsert. Normalt er det ikke særlig alright å få en annen manns svette slengt i ansiktet, men det er ikke mye å gjøre med det der vi står fastklemt mellom scenekanten og resten av salen, mens Gene, Paul og Bruce rocker så svetten deres står i ansiktene våre. Kiss gir alt hva de har fra scenen, tross den lille plassen å bevege seg på hopper og danser Paul like hærlig. Til tider stod publikum og slo takten i Kiss´ gitarer med knyttnevene, uten at de tok notis av det mens de spilte.

Trykket bakfra salen er enormt, vi må virkelig kjempe i mot for å holde de tilbake. Til slutt nærmest ligger vi over scenekanten, og vi skyver monitorene innover scene-gulvet. Kiss har ikke mer enn cirka en meter å stå på bak monitorene, så når de blir skjøvet bakover av oss, trår de til slutt over de, og står foran monitorene resten av konserten og spiller.

På mikrofon-stativene og gitarene henger lange tape-remser med gitar-plektrum. Vi plukker av ett etter ett plekter som souvenir. Til slutt tar vi av hele remsene og sender bakover i salen. Kiss sier ingenting på dette, og Kiss road-crew springer frem hver gang og fester en ny tape-remse med plekter. To mann sitter på huk på hver sin side av trommepodiet og følger med hele tiden. De får en hektisk jobb en stund!
Til slutt forsøker noen å plukke av plast-diamantene som er sydd inn i Pauls bukser, han gjør ingen mine til det. En annen forsøker å rive av en av skinn-frysene på Genes jakke, men da kommer en advarende pekefinger.

En dame i salen forsøker å ta av seg sin BH for å kaste på scenen. Men hun får den ikke av, det er for trangt. Gene ser dette og går over til andre kanten av scenen, han signaliserer med armene at publikum skal spre seg. Men det går ikke, det er rett og slett for trangt i salen. Det er formelig så det knaker i veggene, mens svetten renner ned langs de!

Også band-medlemmene oppe på scenen kaster etter hvert jakkene sine. Låtene de spilte var i hovedsak fra ”sminke-perioden”, men også nyere låter var med. ”Fits Like A Glove” og ”Heavens On Fire” svingte skikkelig. Fra siste plata ”Crazy Nights” spilte de kun tre låter. Først ”Bang Bang You” fulgt av ”No No No” som ble innledet med at Bruce fikk scenen for seg selv til en kort gitarsolo, mens han stod på trommepodiet. Og så selvfølgelig ”Crazy Crazy Nights”.
Bruce vekslet mellom å bruke en sunburst ”ESP- Heritage” gitar og en lilla metallic ”Gibson Les Paul”. Gene brukte sin sorte bass med motivlakk av et grønt dragehode, mens Paul hadde nylig begynt å bruke ”Steinberger” gitarer.

”Firehouse” avlsuttes med de sedvanlige brann-sirenene men noen ildspytting var ikke mulig å gjennomføre denne kvelden, da det var for lavt under taket.
”I Love It Loud” er en låt som ofte starter uten noen videre introduksjon, men denne kvelden forteller Paul, ”There was a time when everybody wanted to do rock´n roll anthems. There was a time when all people wanted to do, was songs about rock´n roll all night, and partying everyday. Here`s a song from ”Creatures of the Night” and we want you to all to sing along on this one. It´s called… ”I Love It Loud.” Publikum var ikke vanskelig å be og responsen fra salen var fantastisk hele veien.

bruce”This song is about the girls we used to meet when we were rehearsing on 23rd Street on Manhattan, New York City. This song is for all the girls with their satin and their lace… The song´s called, STRUTTER!

Musikken fikk tale for seg selv uten hjelp fra noen effekter. Ikke så mye som en røyk-maskin hadde de på scenen. Men energien i salen var enorm, og smittet tydeligvis over på band-medlemmene, for det var et høy-energi Kiss vi så denne kvelden. Det var relativt lite ”pep-talk” fra Paul mellom låtene, de fleste låtene gikk de rett på uten så mye introduksjon. Men kommunikasjonen mellom artist og publikum var allikevel til stede på en måte man ikke klarer på en arena.

”Here`s a song that comes from our album ”Destoyer”. It goes like this… Bruce setter i gang melodilinjen til ”Shout It Out Loud”. Kiss spillte bra denne kvelden. Til tider holder de et relativt høyt tempo gjennom låtene, noe de hadde en tendens til å gjøre på denne tiden.
Kiss gikk av scenen for en kort stund, men kommer tilbake for første ekstranummer. Paul forteller ”We are very pleased to be here tonight.”
”Lick It Up” begynte med at Paul alene starter med å synge ”Don`t wanna wait till you know me better …”
To ekstranummre til ble det før denne ”once-in-a-lifetime happening” var over. ”Rock and Roll All Nite” og ”Detroit Rock City”.

-“Yeah, we were really sweatin´ that day!”
Når siste akkord var tatt og Kiss gikk av scena, hoppet det to fyrer fra hver sin side i publikum opp på scenen, de var lynraske og koblet ut Paul og Genes mikrofoner og stupte ut i publikum igjen. Ingen rakk å reagere!
Undertegnede var så våt av svette at håret dryppet som om det hadde regnet. På hvert hofteben hadde jeg to store blå-merker fra presset mot scenekanten (man var noen kilo lettere den gangen!), og baksiden av jeans-jakken min var blitt rosa, da personen bak meg i salen hadde rød T-shirt på!
Om dette var den beste Kiss-konsert jeg har sett, eller hørt er vanskelig å uttale seg om, men den var uten tvil den artigste og mest minneverdige (inkludert reunion konsertene!).

paulI Jeff Gooch og Jeff Suhs bok om alle Kiss konserter ”Kiss Alive Forever” kan man se at set-listen denne kvelden var identisk med den de hadde gjort to kvelder på ”The Ritz” i New York like før avreise til Europa. Det står også oppført at 500 publikummere var tilstede. Det kan godt være riktig, men vi hørte hele tiden at det nye lokalet skulle romme 400. At de har klart å stappe inn ca. 100 mennesker ekstra er ikke utenkelig. På utsiden stod sikkert et par tusen mennesker som ikke fikk komme inn.
Dave Bonilla som jobbet for bandet forteller ”We were the first band to play there after it opened. They literally told us, ”Don´t touch the wall, guys, the paint is still wet””.

Når jeg møtte Bruce Kulick i Oslo under promo-turneén for ”Revenge” i –92, repliserte han: ”Yeah, we were really sweatin´ that day!”

2 x Iron Maiden.
geneDagen etter reiste vi opp til en skole i Østkant-London for å sjekke ut hva ”Charlotte And The Harlotts” var for noe. Å joda, riktignok, der stod Iron Maiden på scenen og leverte en intimkonsert, for ca. 2 000 publikummere. Uhøytidelig og hærlig!
På Lørdag tok vi buss ca. 4 timer fra London, opp til Donington Park og Monsters of Rock. Her fikk vi i løpet av dagen se følgende band i denne rekkefølgen: Helloween, Guns ´n Roses, Megadeth, David Lee Roth, Kiss og Iron Maiden. Ny publikumsrekord for festivalen ble satt denne dagen til 107 000 mennesker.
Kiss spilte samme set-liste her som på Marquee minus, ”Bang Bang You” og ”War Machine”. Nok en hærlig dag i Kiss-historien!

Spilleliste- Marquee 16/08-1988.

-Deuce
-Love Gun
-Fits Like A Glove
-Heavens On Fire
-Cold Gin
-Black Diamond
-Bang Bang You
-No No No
-Firehouse
-Crazy Crazy Nights
-Calling Dr.Love
-War Machine
-Tears Are Falling
-I Love It Loud
-Strutter
-Shout It Out Loud
-Lick It Up
-Rock And Roll All Nite
-Detroit Rock City

Leave a Reply